Kategoriarkiv: Håp

For spak til beltelegging?

Som psykologistudent tenkte jeg at jeg burde få meg hands-on erfaring med pasienter innen psykisk helsevern. Derfor fikk jeg meg jobb på et av de mindre sykehusene i Oslo. Bak de lukkede dører låste jeg meg inn, sammen med de andre i personalgruppen. Det klirret i nøkler og låser, overalt. Tross alt: en lukket avdeling for de som er innlagt. Jeg skjønte fort at jeg ikke stortrivdes. Men jeg ville ikke gi meg ved første korsvei og ble en del av miljøarbeidertjenesten. De første gangene alarmen gikk ville jeg gjøre som forventet av meg. Bidra til å se om noen var i fare. Men det jeg så den dagen satte meg brått i en frys-tilstand. Overleger, avdelingssykepleiere og handlekraftige miljøarbeidere la pasienten på en – to – tre i belter. Ja, slike belter som man tror bare finnes på film. Brede belter i egen belteseng. Som Jesus. Nei, han fikk spikre. På et kors. Det var jo verre. Beltene spant fast en hånd på den ene siden og en hånd på den andre. Ett ben på den ene siden og ett ben på den andre. Så lå pasienten der i kors. Og ropte enda mer. De sa det var for å beskytte pasienten. Mot seg selv. Og beskytte personalet. Jeg trodde dem. Og tror dem. Det var bare det at det syntes så enkelt, overfladisk og konkluderende. Som om et mattestykke er løst og man er sikker på at svaret er korrekt.

Neste morgen leverte jeg et brev. Jeg turde ikke si det muntlig til sjefen. Der skrev jeg at hvis jeg skulle jobbe der måtte jeg slippe å bli bedt om å legge noen i belter. Den myndige sjefen tok brillene ned på nesen og smilte. Ikke et varmt smil. Ikke et smil av glede. Kanskje et smil av usikkerhet eller irritasjon? Eller overbærenhet? Jeg ble hun spake som ikke forsto at folk måtte legges i belter når de ropte, skrek, kastet ting.

I mediebildet siste uken har det blitt satt spotlighten på tvangsbruk i psykiatrien. Det har blitt skrevet om de mektige og de svake. Og jeg må si at den spake sårbare jenta jeg følte meg som som psykologistudent, nå vokser av stolthet. Det handler om at jeg følte belteleggingen som for enkel, som for vond og som så smertefull – at jeg ikke bare kunne godta at det var nødvendig. Hva hadde skjedd forut utageringen? Hvordan ble det evaluert? Forsto man voldtekten av sinnet? Brått ser jeg på meg selv som litt sterk der jeg sto med lua i hånda med mitt krøllete brev om at jeg ikke ble med. Jeg var kanskje ikke spak. Kanskje jeg var smart?

Jeg har sett min dose psykoser, manier og selvskading. Jeg har sett at folk kan bli stygge versjoner av seg selv. Redde versjoner. Syke versjoner. Jeg vet at det ikke er en enkel løsning. Jeg vet at fagfolkene i psykiatrien ikke legger pasienter i belter før de vurderer at det er det hensiktsmessige grepet. Det er nemlig vanskelig å stå å se på at noen klorer seg til blods fordi de hater seg selv eller kaster stoler på andre.

Som psykolog, noen år senere, så jeg jo at avdelingsoverlegen alltid måtte dokumentere bruk av tvang. Alltid måtte vise til vedtak og tolking av loven. Jeg så også at det var mye varme i psykiatrien og mange kloke møter. En psykiatrisk sykepleier lærte meg at belter opplevdes bedre enn det rammeløse kaoset, og at det aller verste man kunne gi dem var et varmt bad der grensene deres ble utflytende. Jeg lurer fortsatt på dette.

Så hva mener jeg?
Jeg mener at bruk av belter er en veldig alvorlig inngripen i en persons liv og spesielt skremmende må det være under en psykose, hvor man allerede er så utrolig livredd. Jeg mener at det gjenstår mye arbeid for å redusere beltebruken, ved å forsøke være i forkant og alltid analysere godt i etterkant hva som var utløsende. Ikke minst må det virkelig være på sin rett å si unnskyld og forklare for pasienten hva som skjedde og hvorfor man tvang dem til å ligge hjelpeløse og bundet fast – når de er rolige. Men mitt aller viktigste motto er: flere dyktige kloke fagfolk inn der det er rom for å tenke nytt, være i forkant og jobbe med nettverket rundt pasienten. Kanskje skal det flere sengeplasser inn, men det er kanskje ikke hele løsningen. Løsningen ligger også i kompetanse, holdninger og avdelingens rammer.

Helseminister Bent Høie syns jeg jammen imponerer med sitt engasjement for psykisk helse og god behandling. Det er utrolig viktig at psykiatrien ikke blir et lukket sted uten innsyn. Alle trenger en djevelens advokat, ikke minst de med makt.

Og når det kommer til å bli med på beltelegging. Nei. Aldri. Det kan jeg ikke leve med. Så da jobber jeg ikke i psykiatrien. Jeg jobber med skoleelever, i poliklinikker og som formidler.

Det som er trist er bare det at jeg burde fått mikrofon den dagen jeg unnskyldte meg som en feig student uten evne til å utøve nødvendig behandlingsmakt. De burde lyttet til hva som skjedde med meg som vitne til beltelegging. Hvorfor jeg ikke sov etter å ha sett den emosjonelle smerten. Og hva som gjorde at jeg fikk en smertefull klump i magen. Jeg kjente kanskje smerten som pasienten følte? En gang sa jeg dette til en psykolog jeg gikk til (i det som jeg kalte «egen-terapi» i prosessen mot å bli en dyktig terapeut), at jeg følte følelser smittet over på meg. Han så på meg, stille som alltid, ventende, og til slutt: hva mener du med det? Nå, som voksen og erfaren vet jeg jo at følelser smitter. Gråter en baby, gråter alle. Gråter venninnen din fyrer speilnevronene i din egen hjerne og du kjenner smerten selv. I bunn og grunn tenker jeg at det er godt å være følsom. Men så takker jeg også for at noen klarer de jobbene jeg ikke klarer, som er politi på gata en lørdagsnatt, som jobber i rusomsorgen og som dag ut og dag inn jobber i psykiatrien (og som en veldig sjelden gang legger noen i belter).

Med håp om at mer ressurser tildeles til egenrefleksjon, nye faglige blikk, human-etikk i fokus.

#respekt

Påskekrim: robotene kommer

Det er lenge siden Arnold svulmet over oss i Terminator.
Men jeg så ham. Jeg tenkte og følte. Jeg var sikkert for liten til å se den.
Det skulle være i 2029 at robotene regjerte.
Maskiner med kunstig intelligens uten empati regjerte verre enn de verste psykopater.
Smarte. Men ikke snille. Skummel kombinasjon, tenkte jeg.
Gåsehuden på armen og hjertebanken gjorde at jeg så videre, selv om jeg egentlig burde skrudd av.
Kunne robotene bli så menneskelige? Hva om de tok over verden? Hva om de var slemme?

Det er lenge siden Donald Duck fikk seg robot-hushjelp.
Roboten var nyttig.
Donald glad. Og lat.
Men til slutt kastet roboten Donald ut av sitt eget hus.
Donald = rot = søppel = vekk.

Det resulterte i at jeg bestemte meg for aldri anskaffe robot-hushjelp.

Nå nærmer vi oss 2029
Vi nærmer oss datamaskiner (roboter) med svært avansert menneskelig intelligens.
Datahjerner med tilnærmede nerveceller.
De er mer effektive enn oss i svært mange oppgaver.
Mang en mann og kvinne står med lua i hånda etter at roboten gjorde dem arbeidsløse.

Det store spørsmålet er ikke om robotene vil overleve – men om de vil forbli i vår makt.
Og vil de kunne ha empati?

Jeg er vel som de fleste andre
Jeg liker trygghet og forutsigbarhet.
Samtidig ønsker jeg spenning.
Denne drakampen står vi alle i – i større eller mindre grad.

Det er spennende å se for seg en digital påskekrim
Den gode roboten som blir herskesyk og får menneskehat på hjernen.
Vil du heller lese det enn de menneskelige Nesbøs karakterer?

Salgstallene er klare.
Vi mennesker vil fortsette å være mer opptatt av mennesker.
Selv om vi vil bry oss om dyr.
Selv om vi trenger naturen.
Selv om vi utkonkurreres av maskiner, og fascineres av dem.

Vår største fascinasjon synes å ligge i og for arten mennesker;
barnas velferd, samfunnets utvikling, livsglede og livssmerte.
Helse, omsorg og læring.

Ipad’ene viser oss den spede begynnelsen over inntoget i husstandens teknologi.
Psykologer hiver seg på, og anbefaler en rekke app’er som behandling av psykiske lidelser.
En app for å minne deg på å tenke grønne tanker, gå en tur og huske forpliktelsene.
En app for å forstå følelsene.
En app for ernæring.

Mens furbyene bråker i stua…
Mens Ipad’en lager påminnelsesvarsel-lyder….
sitter jeg å lurer på om vi 500 år fremme fortsatt vil lage bøker om betydningen av kos, berøring, blikkontakt og omsorg.
Å kose en robot? Den boka frister ikke.
Roboten – din skytsengel. Den boka frister vel selv ikke prinsessen.

Påskekrim
Hjelperen får seg et lite virus.
Den får en liten feil.
Kall det en sykdom.
Den begynner den å «tenke feil» og «handle feil».
Den går fra venn til fiende.

Dette var science fiction. Det er ikke det lenger. Nå er det vel science.

Hva skal være fiction nå da? Et liv uten maskiner.
Reis bort på en liten påskehytte.
Ta med seg påskeharen, påskebøker, påskespill og påskegodt.
Kutt teknologien.
Lås deg inn på en liten fjellhytte med utedo.
Se på himmelen og se om fraværet av lysene på bakken gjør stjernene sterkere.
Se om du fortsatt husker brettspill og hvordan man blar i en bok.

Og ja, heldigvis! Vi mennesker kan den reisen. Vi er kulturbærere, historiebærere og romantiske.
Vi bryr oss om slektstreet, bakover og forover. Vi gråter av musikk, og elsker uten å tenke på barneproduksjon. Vi blir syke uten kroppskontakt. Vi ler.
Det kan ikke maskinene.
1-0 til oss.

Ha en god påske!
Og vil du virkelig skjelve i spenning; les Jo eller Unni eller Karin, ikke en psykologblogger som vil passe på menneskeheten. Kom deg av gårde nå 😉

De som overrasker oss

Skal du se én eneste film i januar, så har jeg et tips.
Det er norsk regissør! det er en fotnote, men en fin en sådan.

Du skal se et fantastisk portrett av en person som var unik
Annerledes.
En person som har levd.
En som har betydd mye.
En som led i stillhet.
En som kunne trengt hjelp og støtte til å kommunisere, da han var liten.
Til å bli forstått for sine unike talenter og store begrensninger.
En film som viser at tiden går i rett retning når det gjelder å forstå barn med andre begavelser enn det sosiale.
Det handler også om den store krigen som ikke er så lenge siden, om hat og makt.
Om kjærlighet.
Og om å kjempe på den rette siden.

Det handler om tillit! Herlig tillit!
Sometimes it is the people who no one imagines anything of who do the things that no one can imagine

Filmens navn?
The imitation game,
basert på sann historie.

Stikkord:
mellommenneskelig kommunikasjon, elektronisk kommunikasjon, forskning, kjærlighet, asperger syndrom, kode språk, puslespill, kjærlighet, fordommer, kunnskapsløshet, innsats, hat, frykt, sorg