Kategoriarkiv: Fordommer

Husmorporno

Husmorporno
«Grey legger hånden på skulderen min ett øyeblikk. Kontakten får meg til å gispe. Hvis han merker hvordan jeg reagerer, viser han det ikke».

«Jeg rister på hodet for å summe meg. Hjertet mitt slår en vill trommemarsj, og av en eller annen grunn rødmer jeg voldsomt under det granskende blikket hans. Jeg er helt satt ut av å se ham foran meg».

Fifty-shades triologien til Erika Leonard, eller E L James, har solgt som varmt hvetebrød i den vestlige verden. Det skal være Hot!

Jeg leser, men ikke mannen. Han rister på hodet. Kaller det husmorporno. Det er han ikke alene om.

Men hva er egentlig husmorporno?
Er det pornografi for de uskyldige som ikke tør se ordentlig porno?
Eller er det et begrep på såkalt dårlig litteratur? Og videre, at de hjemmeværende som ikke får utvikle hjernecellene til annet enn hvordan best fjerne rødvinflekker, koser seg med dårlig litteratur, men vet ikke selv at den er dårlig på grunn av … tja.. litt ren og skjær uvitenhet? Er det slik?

For hvorfor rødmer jeg både av frustrasjon og blygsel når han sier det?
Jeg vil ramse opp all litteratur som er fanget mellom ørene mine, jeg vil krangle og kjempe. Men for hva? For E L James? For å si at det er knalllitteratur, og at kvinner velger kun det beste?

I alle dager da Kristina, når ble du opptatt av å forsvare alle kvinner? Når ble det galt å lese et mangfold? Er det bedre å se en fotballkamp?

Også kommer jeg på en god kampstrategi. Jeg finner akilleshælen! Menn liker ikke denne litteraturen fordi de føler seg underlegne disse skildringene. Kan de leve opp til forventningene? Liker de ikke det søte smilet som former seg i tråd med ordenes fremdrift i sinnet?
Jeg sier, hva er det egentlig som er provoserende med husmorporno? Og hva er det? Det er jo et nedlatende begrep.
Ingen svar.
Samme det.

Så til en erkjennelse. Jeg synes det er fengende skrevet, som i en film. Men jeg synes ikke det er stor litteratur.
Har jeg behov for å kravle meg ut av husmor-stempelet nå da?
Vise hvor klok jeg er, ved å heve meg over noe allment bra? Som de jeg provoseres av? Kanskje. Samtidig vet jeg at de fleste ikke klarer å skrive så man føler man er på en kino. Ordene blir visuelle gestalter, og det finnes ikke tungt. Det er kvalitet å skrive sånn. Og jeg leser nå videre, for det er jo herlig å drømme, og likefullt godt å lese ting jeg kjenner meg igjen i. Og ikke minst at det er flere enn meg som rødmer av noen få blikk.

Som god billig italiensk vin
Hysj, ikke forstyrr. Knausgård 6 kan hvile, dette gir meg langt større muligheter for identifisering, og det er fint å drømme mens jobben venter. Og så klart, litt høyere krav om spenning i hverdagen kan inntreffe i etterkant av inntatte ord, og det er i jo i tråd med mine verdier det. Vekk fra vanens sløvende virkning, som Arne Næss skrev.