Kategoriarkiv: Fordommer

Psykose

Det er vondt og merkelig å høre en stemme i hodet som ikke kommer fra en annen person. Den kan være lav. Den kan hviske. Den kan være høy. Rope.
Den kan si slemme ting. Nedsettende ting. Stygge ting. Om deg. Om verden. Om fortiden og fremtiden.

Det er vondt og merkelig å se noen som ingen andre ser. Skygger. Skikkelser. Mennesker. Dyr. Demoner. Engler.

Det er vondt og merkelig å kjenne at virkeligheten man lever og forholder seg til brått skifter. At man blir usikker på hva som er virkelig og ikke. Man blir usikker på seg selv, om man er ekte, eller annerledes.

Det er vondt og merkelig å merke at motivasjonen til å gjøre hverdagslige ting svikter. At kroppen ikke vil henge med. At det er flatt. Lite tanker. Og lite initiativ.

Hjernen – psyke og kropp
Hjernen er et av de mest viktige organene i menneskekroppen. Det kombinerer kropp og psyke. Det gir oss en opplevelse av verden. Med hjernen ser vi, lytter vi, tenker vi, føler vi og handler vi.

Når hjernen spiller oss et puss
Når tinnitusen tuter på full guffe
Når lyden av stemmer ikke er ekte stemmer, men kanskje bare tanker som har fått lyd
Når det du ser kanskje ikke er virkelig
Når demensen svekker jeg-følelsen, hukommelsen svekkes, nervene jobber annerledes
Når traumet gjør at nerveceller dør – og alt blir annerledes

I dag handler det om psykose. Om tilstanden vi beskriver når personen ikke har samme fungering som tidligere, når personen opplever omgivelsene fremmede, eller seg selv fremmed. Når stemmer høres inne i hodet, og øynene spiller deg et puss. Da er det viktig å søke hjelp. Tidlig.

Tidlig … Kom tidlig
Tidlig intervensjon har vist seg veldig viktig. Søk hjelp.
Det fins kognitiv trening, det vil si å trene opp hjernen slik at det ikke blir like lett å redusere funksjonen din. Det fins kognitiv terapi hvor man jobber med stemmeinnholdet – og hvordan du skal forholde deg til det. Det fins system- og familieterapi hvor de som er glad i deg får hjelp til å være en venn – og forstå – og det fins medisiner.

Forskning er forstatt viktig. Fordi det ennå er mye vi ikke vet om årsakene til schizofreni og de andre psykosesykdommene.

Til slutt kan jeg si til deg at: det er stressende å ha en psykose. Det er krevende. Men du kan få en god livskvalitet i perioder. Og mange er opptatt av, blant annet psykolog og forsker Torgalsbøen, det er mange funn som tyder på at man kan «vokse det av seg» eller for å si det på fagspråket, få kontroll på sykdommen og være i remisjon (uten alvorlige symptomer over lengre perioder).

Krysser fingre for alle som forsker på psykoselidelse, og alle som bidrar til økt kunnskap – nemlig fra de med psykosesymptomer!

Er du en baksnakker?

Snakker du helst om andre, og mindre om deg selv?
Når du snakker om andre, finner du det da aller lettest å prate om andres negative sider?

«Baksnakking», eller god gammeldags «sladring», går vel aldri av moten.
Det var hard kost da jeg gikk på ungdomsskolen, som det er for alle.

Baksnakking handler om en atferd, hvor du velger å bruke tid på å snakke om de som ikke er til stede, på en negativ måte. Atferden kan bunne i en følelse eller en motivasjon; så som misunnelse, behov for å komme med den siste nyheten, stille seg i et godt lys, stille andre i et dårlig…. Slike litt enkle men hverdagslige menneskelige mekanismer, som vi alle besitter – til større eller mindre grad.

Innbilsk berte
Hun er så «selvopptatt» altså, vet du hva hun sa?
Vet du hvem som hadde sex eller?
Hun er bare så teit, jålete, enkel, blond, sjuskete, tåpelig, uinteressant, falsk»…
Han er så «snever, sta, enkel, sær, egosentrisk, rar»….
Hun sa noe som jeg bare må dele: «hun sa at hun…»
Vet du hva han sa? «Han sa at han var.. »

Jeg husker fortsatt at jeg satt på en jentedo i hjembyen min,
hvor det sto mitt navn – og = innbilsk berte.
Man glemmer det ofte ikke, uriktige ting sagt om seg selv. Hjernen kan være nokså treg på det området.

Hva er det man sier i markedsindustrien?
Det skal 5 positive anmeldelser for å danke ut 1 negativ.
Og lignende. Kanskje er mange av oss sånn overfor oss selv og?
At vi lar negativ tilbakemelding virke lenger i psyken, enn positiv?

Nå sier noen, så som bloggere som mottar en del haters, at de ikke lar seg affisere.
Les klikk.no om rosabloggerne: Sjikane på nett

Vel, det er mange jeg møter som har en helt annen versjon.
Baksnakking fins nå både blant lukkede dører og i sosiale medier.
Både for de som velger å stikke nesa frem – men også for dem som ikke har valgt det.

Det fins nok noen hardhudete blant oss.
Men jeg tør påstå at de fleste av oss blir såret av baksnakking.

Fremsnakking (som journalisten Kathrine Aspaas er opptatt av)?
Hva er det for noe falske triks? Begynne å kvitre om folks positive sider?
Snakke til folk i stedet for om folk? Kutte bakdøra og gå inn hovedporten?

Men hvor skal man gjøre av grumset da? Blir ikke det falsk?
Man har da tross alt tanker om andre, blir skuffet av andre, har behov for å forstå andre?
Skal vi holde alt inne, fordi det er bedre å være raus?
Hvor skal man gjøre av irritasjonen over de andre?
All usikkerheten?
Hvor blir det av den interessante samtalen da?

Ta Knausgård
Det var høylytt i norske hus og hytte av måten Karl Ove «utleverte» sin far på.
Noen, jeg skal ikke begynne nevne navn (det ville vært lite raust) mente det var uredelig,
å gå over lik (faren kunne da ikke forsvare seg).

Eller at datteren til den kjente svenske «barneoppdrageren» Anna Wahlgren stilte opp med en bok som fortalte sin opplevelse av oppveksten.

Viktig å tydeliggjøre et skille.

Det å ha mulighet til fortelle sin virkelighetsoppfatning er viktig. Det å dele sin opplevelse om sitt levde liv (jf. Daniel Sterns skille mellom levd og konstruert liv), er autentisk og ikke noe vi kan eller bør kvitte oss med. Det er viktig å kunne snakke om sitt liv. Alle har rett til det. Det er viktig. Så får vi bare godta at virkelighetsoppfatningene våres varierer. Men å snakke om folk kun for den pirrende underholdningens del er litt mer enkel og drøy, på en gang. Vi har vel kanskje alle en litt djevel i oss, en liten misunnelig rakker som kan like en god porsjon ondsinnet sladder. Vi er ikke engler på jord, alltid velmenende gode som heier andre frem.

Boomerang-effekt
Kanskje vanskelig å la det ligge når du er 14 år, selv om refleksjoner på området er viktig og kan hjelpe til å skape gode miljø. Men når man er voksen….. da… er hjernens modning tilstrekkelig til at man i større grad kan se at etter den søte kløe – kommer den sure svie. Baksnakking kan slå tilbake på deg selv. Ledere som baksnakker for eksempel…. aiaiai – fristende sikkert, men lurt? Neppe.

Finn 5 feil
Det er ikke vanskelig å finne feil ved andre.
Det er ikke vanskelig å finne feil ved seg selv.
Så derfor er det viktig å starte å trene på nettopp det.
Både mot deg selv (den indre dialogen du fører) og mot andre.

Målet med dette innlegget må være at man kan ta et valg om hvilken vei en oftest skal vandre på.
Den med blikket rettet mot den andres feil.
Eller den som hever seg over andres feil, og fokuserer på toleranse mer enn nåløyet.

Nå skal jeg i gang med å lese boken Raushetens tid. Får satse på at jeg henter god inspirasjon der.
Om den er saftig vet jeg ikke, neppe noen cellulittbilder av kjendis-berte der… Men kanskje den treffer på et dypere plan, på holdningsplanet. Det er ikke dumt å la seg treffe der fra tid til annen.

Link til bok: Raushetens tid

Eller hva mener du?

HYYYYL

Barnet strekker seg mot mamma.
Pappa. Og Mamma.
Ikke barnehagepersonalet.

HYYYYYL
Fortvilelsen er til å ta og føle på.
Hendene strekkes mot din kropp.
Du skal ikke ta det i mot.
Du skal vise styrke.
Gå der i fra.

Vise 1-åringen at dette ikke er farlig.
Ved å være trygg.
Og si hadet.
Vi ses igjen.
Lille venn.

Stresshormoner
Det fyres i den lilles hjerne.
Signaler hit og dit.
Hjertet slår.
Ansiktet rødt.
Tårene som foss.

Hvorfor etterlater de meg her?
Skal jeg se dem igjen?

Det kalles separasjonsangst
Ikke alle småbarn har det.
De fleste har tendensen i 8-9 måneders alder.
En skepsis til fremmede.
Foretrekker mamma. Pappa.

Men noen, ganske mange, har det utover denne perioden.
Når jobben igjen kaller foreldrene i sving.

Det man har lært er:
1) Barnas separasjonsangst er å ta på alvor.
Det er frykt, og høyt stress.
Det er vondt.

2) Mange barn lærer seg den nye hverdagen med tid og stunder.
Og stressreaksjonen avtar gradvis.
Ved hjelp av at foreldrene viser vei,
kommer tilbake hver gang som de lover.
Barnet blir trygg på nye.
Og tilvenningen er i gang.

Men vel så viktig er nummer 3:
La nå for Guds skyld foreldre få trøste sitt barn når det gråter.
Det er ikke slik at man skal avvise en sårbar en.
Det er heller ikke farlig å gi etter noen ganger.
Når barnevakten har kommet, og stressreaksjonen er sterk.
Du er modig hvis du tar barnet på alvor,
og i stedet for å smelle døra igjen etter deg med hylene på andre siden,
setter deg ned og bruker ekstra tid.
Igjen.
Igjen og igjen.

For barns følelsesliv vet vi mer om enn noen gang
De har samme kroppslige reaksjoner som oss voksne.
Men de mangler noe.
De mangler evnen til å roe seg selv ned når kroppen er i alarmberedskap.
De er ikke like kloke, og trenger hjelp til denne prosessen det jo er:
Å lære sitt følelsessystem å kjenne.

Her har vi med tilknytning å gjøre,
mentalisering,
og ikke være så «flink mamma» hele tiden.
For det er satt i system at vi skal vinke hadet bra når barnets første bursdag er i havn.
Det er bare det at alt som er i system, generalistmodellen, underdriver betydningen av individuelle forskjeller.

Noen barn er mer sårbare
De trenger lenger tid.
De trenger mer av de nærmeste.
Før sosialisering i det hele tatt er verd en krone.

Det var dagens tanker og følelser,
la de små vise vei, også.

Les også Myten om den kule mor

Tonene fra Metro…

De beste ikke alltid på den røde løperen
Det er ikke alltid slik at de beste er de som når lengst.
Det er ikke alltid slik at de på toppen er best.

Talentet på Metro-stasjonen
Chopin lød ut fra keyboardet.
Fingrene løp over tangentene.
Lydløst og raskt.
Klærne var ikke like vakre.
Sto liksom ikke i stil til musikktalentet.

Ingen Tone Damli glamfaktor.
Men et unikt talent. Tror jeg. Og en erfaren musiker støttet oppunder vurderingen.

Verdens beste fiolinist ikke verdt en stopp
Et eksperiment, for noen år siden.
Han stilte seg opp på gata, en av verdens beste solofiolinister.
Ville forbipasserende høre de nydelige tonene – eller ta ham på førsteinntrykk-
som nok en irriterende musikant som vil ha pengene deres?
Alle gikk travle forbi.
Ikke en stoppet.
Bortsett fra ei lita jente. 2 år, tror jeg.
Hun nektet plent å gå fra de vakre tonene.
Hun var ennå ikke sosialisert inn i stereotyp-tenkningen.
Kvalitet var kvalitet for henne, uavhengig merket på skjorta,
prisen på skoene, og vennene i kretsen.

vel, sånn er det.
Vi er enkle sånn sett.

Synes synd på? – Hvem vet?
Og jeg kan ikke annet enn å smile til musikeren på metroen og tenke at
det er synd han ikke spiller på en storscene og får mange lyttere.
Men kanskje er det jeg som er snever der.
Kanskje han ikke har de drømmene, at han når ut til flere på metroen,
tjener godt og har friheten i god god behold som en hverdags gateartist.
Hvem vet?