Kategoriarkiv: Fordommer

Bursdag

I noen land og kulturer er de ikke så opptatt av hvor gammel man er. Man tar et omtrentlig tall.

Men jeg er fra Norge. Halvt svensk, riktignok, i alle fall biologisk (kanskje ikke kulturelt). I Norge feires hvert år man lever med en fest. Fest for året som har vært.

Noen bursdager er større enn andre. 1 år! 13 år! 18 år! 20 år! Deretter blir det hvert tiende år. 30, 40, 50, 60, 70, 80, 90, 100..

La meg stoppe på 40. 5.juni i år ble det min tur. Tre dager siden. Kristina 40 år.

Jeg syns det er hårreisende. Men andre mener at jeg har vært voksen lenge, og at det ikke er så nøye.

Da jeg ble født i 1978 var huset allerede fullt. Selvom det var mange soverom, var jeg sist i gjengen og gjengen var stor. Vi hadde svart-hvitt TV. En kanal. Barne-TV var kl seks hver kveld. Jeg likte ikke barne-TV. Syntes det var kjedelig. Labbetuss. Syntes det var teit med en utkledd stor hund. Tøflus. Skomakergata. Tigeren og bjørnen. Den gule fuglen som snakket bergensk. Drømte meg bort i stedet for. Men jeg så selvfølgelig på barne-TV kl seks. Alle gjorde det.

Likte å skrive brev. Hadde mange brevvenner. Gutter og jenter. Vi sendte passfoto til hverandre. Jeg hadde mange passfoto. Svart hvitt og farger. Lommeboka full. Skuffene fulle. Brev. Side opp og side ned. Nå fins vel ikke brev lenger. Gjør det?

Jeg sendte min første mail da jeg var 20 år. Fra en internettkafé i London. Hotmail. Høres veldig tacky ut, men tror det var det de fleste hadde. Jeg forsto ikke så mye av internett da, og var redd for å taste feil. Sende til feil. Skeptisk til å gi bort mailadressen til andre. Fikk nettbank. Fortsatt skeptisk. Så kom modemet hjemme i min lille hybel. Var stor og hadde flyttet hjemmefra. Ordnet meg modem. Det tok sin tid. Jeg fant liksom ikke helt nytten i det i hjemmebruk.

Jeg begynte å studere på Blindern da jeg var 19 år. Kjøpte bøker! Skrev for hånd! Sånn var det. Jeg var dårlig på word 97. Likte bedre håndskrift. Chattet ikke med venner. Vi ringte til hverandre. Hustelefon; men hadde kjøpt min første mobil. Jeg lo av faren min som for noen år siden hadde kjøpt en giga-mobil til biltur og hyttetur, for 10.000 kr. Nå hadde jeg en liten NOKIA. Regningene ble dyre, men det var alltid gøy når mobilen plinget og jeg fikk SMS. MMS var ikke i bruk ennå, tror jeg. Kvaliteten på de første mobilbildene var så dårlig at man måtte gjette hva som var på bildet. Nå vet jeg nesten ikke hvordan jeg skriver for hånd lenger. Kun signaturen min.

Så døde pappa. I 1998. Verden ble aldri den samme. Gamle pappa levde ikke lenger. Jeg syns nå, 20 år etterpå, at det fortsatt er trist. Sånn trist på en egen måte. Som aldri går over.

Vel, verden går fort videre, for de rundt. Og siden 20-årene har internett og mobil vært en viktig del av livet mitt. Før Google måtte vi finne ut av ting selv, lete i leksikon og ringe en venn. Nå avsluttes fort alle spørsmål man har ved å sjekke Google. Kjapt og greit.

Nå kjører jeg el-bil, bor i villa, har planter i hagen og undulater i bur. Jeg er spent på fremtiden. Når får jeg min første robot-hushjelp? Når begynner barn å bli passet av empatiske roboter og lærere erstattet av omvendt klasserom der skjermen er nr. 1? Jeg jobber nå på et sted som er opptatt av den nye teknologien. Vi møtes i videokonferanser, i stedet for real-life. Billigere. Mer effektivt. Vi mailer til kollegaen ved siden av. Vi har kjøpt VR-briller, sånn at mennesker som har vansker for å oppleve virkelige reiser kan gjøre det mentalt virtuelt. Stilig. Kanskje. Tror det. Vet ikke. Vi kan jo bli litt fjerne av skjermene. Er vel få som er uenige i det. Alle bak hver sin skjerm, i liksom dialog, der vi slipper møte blikkene.

Jeg tror det går bra. Barna chatter, danser med mobil, men er fortsatt mennesker som vil leke, møtes og bli gode i noe. Broren min sa noe litt fint. «Tenk så mye som har endret seg siden jeg var liten. Men fortsatt spiller barna samme notebok når de skal lære piano». Det er mye som endres. Men noe er også stabilt.

Jeg syns det verste med å bli 40 år at jeg syns det høres gammelt ut. Også er jeg bekymret for å få rynker. Det øker naturligvis sjansen for å få det. Å være bekymret, altså. Men så har jeg også opplevd mye. Og det er jo heller ikke sååå gammelt. Kommer an på øyet som ser. Sånn er det med det meste. Jeg har møtt 80-åringer som nekter for at de er gamle. Da blir det litt tullete å kalle 40 gammelt. Det er en milepæl. Det er alt det er.

Om 20 år ler vi av laptop’er og bankkort. Vi har chipper på fingeren og sikkert et alter-ego i robotform som gjør de kjedelige tingene. Netflix er nok ut. Donald Trump er neppe president. Eller kan han være det? Kanskje. 90 år og fortsatt sjef? Tenk om Putin og Trump holder koken, og Erna likeså. Nei. Lite sannsynlig. Ting vil skje. Tekno-krig med Arnold i front? Hvem vet.

Jeg må nå uansett si at jeg tror jeg liker å være 40. Hvis ikke, skal jeg klare å like det om litt. Om litt.

Sett pris på utfordringer

I dag har jeg vært gjest hos TV2 God Morgen Norge og fått snakke om et av mine yndlingstema, nemlig stress og mental helse. Basert på forskning og klinisk erfaring mener jeg at samfunnets bekymringer omkring prestasjonspress og kroppspress er overdrevent og ikke heldig. Vi blir ikke syke av å få utfordringer, bli stilt krav til eller prestere. Tvert om kan det øke vår motivasjon og «positive drive».

Det er gøy å lære, få til ting, ta vare på seg selv og utfordre seg selv.

Pessimisme på unges vegne hjelper oss ikke, snarere er det slik at dersom vi synes synd på den unge generasjon kan det bli negativt ladet å jobbe hardt og få til ting. Det kan bli selvoppfyllende. Mye tyder på at vi har det godt i Norge i dag. Ingen krig. Ingen umenneskelig skole. Mange får mulighet til å lære noe nytt hver dag. Mestre noe nytt. Få noen utfordringer og knekke dem.

Det er mye positivt i en slik vinkling.
Det er lov å heie. Det skapes håp av slikt.

Jeg er glad for samarbeidet med TV2 God morgen Norge, og skal få besøke dem flere ganger før sommeren for å snakke om psykisk helse!

Attribusjonsstil – vår verden er tolkningenes verden

Vår verden er subjektiv
Jeg lurer på hvordan du forstår deg selv og andre folk rundt deg.
Det er ikke unikt for vitenskapsfolk å ville finne ut av, forstå og forklare våre omgivelser.
Vi gjør det alle sammen hele tiden.
Forsøker å forstå det vi ser rundt oss. Andres atferd. Vil de oss vel?
Er han potensielt farlig han der som går bare litt for fort mot meg?
Hun som roper alene midt på plassen, er hun syk? Snakker med seg selv? Eller krangler hun med mannen via bluetooth?
Attribusjoner handler om at vi tillegger ting mening.
I psykologisk teori er man opptatt av at det fins ulike typer attribusjonsstiler.

Det stopper ikke der
Vi ønsker også å forstå vår egen atferd.
Gjør du det godt på eksamen – hvordan forklarer du det? Hardt arbeid? Tilfeldighet?

Tillegger du din suksess flaks eller tilfeldighet?
Eller tar du sjelden ansvar for dine handlinger – men «skylder på» situasjonen?
Den gode gamle: «Fylla har skylda….?» «Det var så mye å gjøre så jeg glemte det», gang på gang?

Attribusjoner er kjappe, ubevisste tolkninger av egen og andres atferd
Den fundamentale attribusjonsfeil er nevnt mang en gang i sosial psykologiske teorier.
Det handler om tendensen til å overvurdere personlige faktorer i observert atferd.
Ser du en mann rope aggressivt til bussjåføren, gjør alle passasjerene en kjapp analyse – enten de vil eller ikke.
Hva skjer? Hva er han så sint for? Er han en løs kanon?
Og vips dekker du til det ledige setet ved siden av deg med veske og jakke og gjør deg stor som et fjell. Her er det ikke ledig, håper du den sinte mannen attribuerer! Du ser mannen igjen på jobbintervju dagen derpå, og han får i hvert fall IKKE jobben. Du har sett hvordan han EGENTLIG er… OFF GARD. Han virker veldig hyggelig og snill i møtet, men den uakseptable sinnataggen sitter som støpt i din forståelse av han.
Hva er den fundamentale attribusjonsfeil igjen- lurer du kanskje på?
Jo, at du i din årsaksforklaring på mannens sinne tilla mannen en rekke personlige egenskaper i analysen.
Feilen? Jo den består i at vi ikke gjør en særlig god analyse! Vi vet jo egentlig ingenting. Litt laber forskning…
Vi vet ikke de ‘situasjonelle faktorene’, at bussjåføren ikke trodde på at han hadde blitt frastjålet lommeboken rett før, at mannen hadde det dyrebare minnet av sin avdøde kone i lommeboken og at han ikke hadde penger til bussen.
Situasjonsanalyser krever mer kunnskap – og vi er noen ganger for kjappe i våre vurderinger.
Fra evolusjonen antas det imidlertid å være et nyttig kompass – for å ane fare/ikke fare, vennlighet/ikke vennlighet.

Vekk frem din indre forsker!
Mitt ønske til deg?
Vel, ikke tro at den verden du opplever er skråsikker korrekt – men den er din, det skal du ha!
Neste gang du dømmer deg selv litt hardt for noe du har mislykkes i – ta en ekstra runde hvor du husker på de situasjonelle faktorene – og de personlige – så blir det en mer nyansert analyse. Du vil stå friere dersom du åpner opp lukene for en større mer nyansert verden. Ting er ikke alltid som man tror.
Den kjedelige viser seg å ha en gyllen humor, får deg til å le time etter time.
Den spennende kjekkasen som gir deg masse oppmerksomhet var plutselig verken spennende eller kjekk – men han håndterte sjekkesitasjonen med glans. Ikke sant?

Å bryte mønsteret

Vi mennesker er vanedyr
Noen vaner er gode.
Andre er mindre gode.

Røyking er ikke en god vane. Men det er mer enn en uvane.
Fordi uvaner er litt «lettere vaner å snu» enn avhengighetsvaner.
Men skillet er ikke enkelt.
La oss kalle røyking for en uvane.
Kanskje det blir litt lettere å bryte mønsteret enn hvis man kaller det en avhengighet?
Vel, ord har kanskje ikke så stor makt.

Men la oss snakke om vaner som er blitt uvaner:
For eksempel manglende fysisk aktivitet
Iphone-tvangssjekking
Søvnvaner
Matvaner
Sosiale vaner
Kjøpevaner
Kommunikasjonsvaner

Her er det mye å hente for mange av oss å tenke at måten vi organsierer livet vårt på og er på, kan ha startet litt tilfeldig, og etablert seg som en sannhet.

Tegn deg en døgntabell, og se hva du bruker tiden din på. Hva liker du, hva liker du ikke?
Noe er sikkert helt nødvendig, annet er sikkert ganske gode rutiner, mye er helt sikkert litt ubevisst tanke, følelse og atferdsmønstre som går på autopilot (les: uten bevisst overveielse).

Stå på hodet
Rull ut av sengen
Gå en ny vei til jobben
Få en stående kontorpult

Det øker intelligensen din (!) å trå nye spor i stedet for å trave i de samme gamle.
Pluss at livet blir litt mer moro.

Vaner?
Ja – de er vel til for å ses nærmere på og kanskje brytes?