Kategoriarkiv: Flink

HYYYYL

Barnet strekker seg mot mamma.
Pappa. Og Mamma.
Ikke barnehagepersonalet.

HYYYYYL
Fortvilelsen er til å ta og føle på.
Hendene strekkes mot din kropp.
Du skal ikke ta det i mot.
Du skal vise styrke.
Gå der i fra.

Vise 1-åringen at dette ikke er farlig.
Ved å være trygg.
Og si hadet.
Vi ses igjen.
Lille venn.

Stresshormoner
Det fyres i den lilles hjerne.
Signaler hit og dit.
Hjertet slår.
Ansiktet rødt.
Tårene som foss.

Hvorfor etterlater de meg her?
Skal jeg se dem igjen?

Det kalles separasjonsangst
Ikke alle småbarn har det.
De fleste har tendensen i 8-9 måneders alder.
En skepsis til fremmede.
Foretrekker mamma. Pappa.

Men noen, ganske mange, har det utover denne perioden.
Når jobben igjen kaller foreldrene i sving.

Det man har lært er:
1) Barnas separasjonsangst er å ta på alvor.
Det er frykt, og høyt stress.
Det er vondt.

2) Mange barn lærer seg den nye hverdagen med tid og stunder.
Og stressreaksjonen avtar gradvis.
Ved hjelp av at foreldrene viser vei,
kommer tilbake hver gang som de lover.
Barnet blir trygg på nye.
Og tilvenningen er i gang.

Men vel så viktig er nummer 3:
La nå for Guds skyld foreldre få trøste sitt barn når det gråter.
Det er ikke slik at man skal avvise en sårbar en.
Det er heller ikke farlig å gi etter noen ganger.
Når barnevakten har kommet, og stressreaksjonen er sterk.
Du er modig hvis du tar barnet på alvor,
og i stedet for å smelle døra igjen etter deg med hylene på andre siden,
setter deg ned og bruker ekstra tid.
Igjen.
Igjen og igjen.

For barns følelsesliv vet vi mer om enn noen gang
De har samme kroppslige reaksjoner som oss voksne.
Men de mangler noe.
De mangler evnen til å roe seg selv ned når kroppen er i alarmberedskap.
De er ikke like kloke, og trenger hjelp til denne prosessen det jo er:
Å lære sitt følelsessystem å kjenne.

Her har vi med tilknytning å gjøre,
mentalisering,
og ikke være så «flink mamma» hele tiden.
For det er satt i system at vi skal vinke hadet bra når barnets første bursdag er i havn.
Det er bare det at alt som er i system, generalistmodellen, underdriver betydningen av individuelle forskjeller.

Noen barn er mer sårbare
De trenger lenger tid.
De trenger mer av de nærmeste.
Før sosialisering i det hele tatt er verd en krone.

Det var dagens tanker og følelser,
la de små vise vei, også.

Les også Myten om den kule mor

AUTONOMI

Jeg er opptatt av autonomi
..det kan du se av headeren min.

Autonomi handler om å ta styring i eget liv, med det som innebærer å trå frem med seg selv og egne meninger.

Mange ganger kan autonomi være konfliktfylt for oss. Det er lettere å tilpasse seg andre, å skli inn.
Det å hevde seg kan skape en frykt for avvisning, da selvfølgelig spesielt hvor ens mening avviker fra gruppen.

Jeg har 3 skilt i veiskiltet på headeren. Barndom og fremtid. Men for at det ikke skal bli helt lineært må man ta ansvar for veivalg i eget liv. Det ansvaret er lettere å ta dersom de nære relasjoner i oppveksten, dine foreldre, lyttet respektfullt til deg – og hjalp deg til å sortere, avgrense deg, kanalisere følelser med ord og varme. Det er vanskeligere dersom du er barn av en med alkoholavhengighet, eller en med depresjon hvor det alltid vil være vansker å se en annen. Eller bare en av mange søsken, eller i et hjem med lite tid sammen.

Ta deg litt tid da vel, og les om autonomi nedenfor, da det er et viktig begrep for mange av oss.
Dette er udrag fra noe jeg skrev i studietiden:

’Autonomi’ sett i et utviklingsperspektiv, omhandler ”selvet i relasjon til objektet”, og selvets grad av separathet; jf. Mahlers separasjon-individuasjons prosess (Gullestad, 1993).

Ikke vært barn
Mange med vansker i voksenlivet har ikke opplevd å være barn i barndommen. Ta for eksempel gutten opplever at han som åtte-åring tar på seg ansvaret for familien, for å ordne opp og ta vare på deprimert mor og sårbar lillebror. Eller barn som opplever alkoholisme i familien, som Paal-André Grinderud har satt ord på for så mange, i alene nå igjen og en mor ved navn Wanda. I slike tilfeller bærer oppveksten preg av parentifisering.

Om du en gang ikke fikk være liten i relasjonen med de voksne, så vil du antagelig også senere i livet ha vansker med å finne plass til dine egne behov. Fordi at hvis det er foreldres behov som har vært i fokus, kan du ha blitt så lite bekreftet og lite sett, og måttet ta så mye hensyn til de voksne, at du nå har vanskelig med å ta utgangspunkt i deg selv (som drøftes av Theophilakis, 1989). Vider har du kanskje ikke kunnet og ikke fått hjelp til å kjenne etter hva du selv vil og ønsker, og bare levd som det er forventet av deg.

Jeg er sånn. Jeg vil dit. Jeg liker det. Jeg trenger det. Etc
I følge Winnicott, er det for barnet å oppnå en subjektiv egen opplevelse av seg selv og sine behov, samt av andre og andres behov, avhengig av hvordan mor har evnet å være oppmerksom på og respondere til trekk ved barnets egne opplevelse (Mitchell & Black, 1995). Dersom barnet ikke blir møtt på sin subjektivitet, som en intensjonell skapning, kan det bli levende ”der ute”, i relasjon med den ytre virkelighet, uten et subjektivt senter. Selve kjernen og kvaliteten av opplevelsen blir borte, og i følge Winnicott kan et ’falsk selv’ utvikles, et selv som passer bedre overens med den ytre verden og dets behov, på bekostning av det ’sanne selvets’ modning og vekst.

I følge Mahler (1975) innebærer det å oppnå en identitet, å kunne oppleve seg selv som en separat og individuell person hvor selvet dannes som en separat enhet fra objektrelasjonen. I tråd med dette vil en identitetsforvirring kunne bidra til et selvforsvar som spiller seg ut i sinne og aggresjon overfor foreldre og andre, som signal på at barnet beskytter sitt skjøre selv på et vis. Samtidig vil aggresjon også være farlig for barnet, ved å bli redd for å ødelegge objektet (Jacobson, 1964).

Dersom et samlet selv ikke er utviklet vil antagelig noe sånt som ”mine egne behov” ikke ennå være en del av realiteten (Gullestad, 1993). Er det vanskelig for deg å vite egne behov? Og klarer du å uttrykke det uten større problemer?

Autonom handling
Autonom handling kan forstås som ‘evnen til å sette frem ens interesser direkte i situasjoner hvor en annen også setter frem sine interesser’ (Gullestad; fritt oversatt).

Det å foreta egne avgjørelser med utgangspunkt i seg selv og med hensyn til seg selv kan for mange være konfliktfylt. Autonomi kan bli koblet med skyld, spesielt i hjem med relasjoner preget av lite plass til barnets behov, og lite samtale om relasjonelle aspekter. Theophilakis (1989) skriver at barn som opplever mye uforutsigbarhet i hjemmet, sammen med liten eller ingen foklaringer for handlinger, kan oppleve å få tildelt et diffust og overveldende ansvar, bestandig. Et ansvar også for andres handlinger, og andres følelser. Dermed ødelegges også utvikling av en rimelig ansvarlighet for sine egne handlinger og utvikling av en moden skyldfølelse. Det å ikke få hjelp til å avgrense og differensiere følelser, gjør at samtidig som at ansvaret på den ene siden er enormt, så er det også fraværende på et vis.

Det kan bli slik at en med vansker med å uttrykke eller kjenne egne behov, viser seg vansker med å vise sine meninger på en vanlig måte. Det kan bli litt enten-eller. Enten full guffe, full konflikt. Eller skygge banen. Trekke seg tilbake.

Det ville vært fint om en klarte å uttrykke egne behov uten full affekt, uten å såre andre. Ha en personlig røst, stort sett. Ikke av- og på. Comprendre?

I terapi
Autonomi-konflikt vil kunne komme opp i terapirelasjonen på flere måter. Vil personen være redd for å vise seg som en selvstendig person og ha egne meninger, av frykt for at hun skal bli avvist eller tape relasjonen? Vil hun kunne, på bakgrunn i autonomi konflikt, oppleve skyld for å være seg selv? Vil hun være redd for at terapeuten ikke tåler henne i overføringsrelasjonen? Det kan da tenkes at personen holder seg og sitt tilbake i samtalen, fordi det å vise frem sitt eget er så konfliktfylt. Det vil kunne være tryggere å snakke om konkrete handlinger, for å unngå å vise frem seg selv. En kan i frykt for å ikke bli tålt av andre, holde tilbake egne opplevelser.

Vel, uansett, modig skritt å søke hjelp. Og til tross for betydelige vansker her, så kan det hjelpe å avklare hvor skoen trykker, selv om den kan trykke noe j….ig vondt når det avdekkes at mye av en selv er holdt unna, for å tilpasse seg andre. Det kan bli smertefullt, og hvordan en jobber med det, vil variere. Men jobbe med det, det kan være viktig. Hvis man føler man trenger å høre sin røst, om en så svak den måtte være!

Styr livet ditt i gode retninger

Sjåfør
Noen ganger drømmer jeg at jeg er passasjer i en bil som kjører altfor fort og
feil vei. Jeg sitter litt paralysert som passasjer, og kjenner hjertet hamre. Eller er irritert.
Andre ganger drømmer jeg at jeg selv er sjåfør. Det kan gå så som så det, i drømmen.
Jeg kjører for fort, spesielt i svingene, kræsjer, og glemmer bremsen.

Tolkning: Er vel redd for å ta styring- frykter det kan gå galt.
Men kjenner samtidig ubehaget ved å være passasjer og bli dratt i andres retninger.

Autonomi
Autonomi handler om å ta styring i eget liv, tørre gå retninger som føles rett for deg,
selvom foreldre, søsken, partner, barn, samfunnet- ikke liker det eller støtter det.

Den indre dialogen
Den indre dialogen går non-stop. Vi er ikke alltid oppmerksom på vår indre verden. Freud kalte det å ikke være herre i eget hus. Mye foregår i underbevisstheten, og kommer frem i drømmene. Våre tidlige nære relasjoner spiller inn på vår indre dialog, våre indre mekanismer. Men det er ikke alltid så enkelt som at det er vår far eller mor som fortsetter å prege oss i eget liv. Det handler om hvordan det internaliseres, og hvordan barnet tok de relasjonelle møtene i mot, så som møtene med avvisning, irettesettelse, oppmerksomt nærvær, støtte, oppmuntring og separasjon.

M!ndi- helseapp
Hvis du er eier av en Iphone eller Ipad så kan du teste ut en app som heter M!ndi.
Anbefaler denne filmen her, og tenk nøye over dette:

Jeg personlig ble overrasket over hvem min «vanskeligste haiker» var i mitt mentale og emosjonelle liv.
En stemme som sier: det nytter ikke uansett. Følg strømmen, slutt å tull med disse drømmene om å skape noe eget, annet.
Følg strømmen. Det nytter ikke annet. Osv. Sånne indre dialoger er ofte relativt repetative.

Hvem er din vanskeligste medpassasjer når du skal forsøke å gå din vei, gode veier?
Ofte skylder vi på andre reelle personer når vi har det vanskelig. Partneren er sånn eller slik, moren sånn eller slik.
Men de verste fiendene kan vi faktisk ha inne i oss, og det gjelder å vite om dem og ikke kjempe i mot dem, la det være sånn, og styre selv – allikevel.

Ta fordømmelse. Er det du som fordømmer deg, eller andre? Hvem er verst?
Fortsettelse følger i nye blogger, for temaet er viktig!

Flink bisk – Sint pike

Hun har fulgt spillereglene til punkt og prikke. Rullebladet er selvfølgelig rent. Håret vasket og ikke for rufsete. I skapet er ingen hemmelig elsker. Der er kun klær, brettet med tellekanter som er selv militæret verdig. Hun er gjerne slank. Pen kanskje?
Men hun er allikevel litt usynlig. I hvert fall når det er tale om forfremmelser, lønnsforhandlinger, eller generelt «si NEI» «Jeg trenger det!» eller «Jeg er uenig».
Hun er en flink pike.

Hun har kjent på et økende sinne siste par år, men hun smiler for det. Det sitter liksom i ryggraden. Ja, hun er faktisk så god, at hun klarer å smile og si ja selv når hun inni seg er rasende og vil skrike nei…

Janteloven kjenner vi jo
De flinke gjør i hvert fall det. Sandemose traff spikeren på hodet når den nordiske kulturen skulle illustreres på forfatters vis; ved gode formuleringer:

Du skal ikke tro at du er noe.
Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
Du skal ikke tro du er mere enn oss.
Du skal ikke tro at du duger til noe.
Du skal ikke le av oss.
Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Flink bisk
«Flink bisk» roser han hunden sin når den kommer til ham når den kalles på. «Flink bisk» roser han, når den forstår «sitt». Den gir labb pent, og får et godteri. Den er flink når den lystrer!

«Flink pike» gir meg assosiasjoner til flink bisk. Jeg ser for meg en ung kvinne, sittende på alle fire i gi-labb-posityr. Sjefen gir henne et matstykke for de høye produksjonstallene. …Å, så flink pike… du lystrer du, uten protester, uten å mukke, du er perfekt. Min flinke pike!

Den flinke piken har et nokså usynlig halsbånd vel og merke. Hun kjenner det dras i halsbåndet, både utenfra og innenfra.

Kanskje noen ganger rykkes det innenfra i motsatt retning som sjefens, mannens, barnas, kollegenes, de andres… Da spørs det om hun tør å si sin mening. Om hun tør si «nei», «nok», «hva får jeg igjen for det», «dette bør noen andre ta denne gangen».

Den flinke gutten fins det også mange av. Den som ikke hever stemmen, kjenner kroppens begrensning eller følelsenes signaler. Og kanskje dras han i større og større grad også i mange retninger på å møte krav som stilles til ham; på jobb, i parforholdet, til barna og omgivelsene.

Punching-bag
Å si nei og stå på barrikadene for seg selv kan imidlertid bli nok et krevende ideal for mange. Det er nemlig ofte vanskeligere å si nei enn å si ja.. Det er ingen enkel ting å trå ut av gruppen og si sin mening, spesielt ikke hvis den avviker fra de andres. Det er tross alt en risiko. Du utsetter deg for å bli upopulær hos sjefen, mannen, naboen, vennen, barnet.
Det krever mot!

Å smile er tross alt mer akseptert enn å vise sinne.

..men for de som kjenner at prisen begynner å bli for høy. For dem som har gjemt seg for lenge i sin flinkhet. Som kjenner motstand i kropp og psyke. Som har levd etter sine prestasjoner for lenge. Som kjenner på «hvor er egentlig min verdi?» Som kjenner på et sinne som overtar mer og mer.
For dem er det viktig å kjenne varmen i nåtidens fokus på at flinkhetsidealet har sine mørke sider. Og at det er politisk korrekt å bli sint over flinkheten.

Men hvor skal den flinke gjøre av sitt sinne?
For en kan være sikker på at det er der et sted dersom tellekantene er så skarpe at du kan stikke deg på dem.
Skal de gå til innkjøp av en punching-bag?
Slå og hamre løs?

Vel, det trengs noen verktøy her! For mange av oss er treningen med å lystre kommet lengre enn treningen med å kjenne egne behov, lystre egne tanker og idéer, si nei…
Bli med på trening; flinke gutter og jenter?

..en liten ting bare. Hva hvis Rihanna har rett i det hun synger, «…once a good girl goes bad- we gone forever…»?