Kategoriarkiv: Effektivitet

Skråblikk: pasienter er lette å telle

Jeg liker tall. Telling og tall gir en følelse av orden og oversikt. Derfor fant jeg det litt morsomt da jeg gikk ut fra Universitetet med psykologautorisasjon i hånda at jeg allikevel skulle få lov til å telle. For på Psykologisk institutt var det ingen som telte da vi lærte oss terapiteknikker og terapiprosesser. Det var relasjon, lytting, dynamikk og relasjon igjen. Veldig kompliserte prosesser som ikke lett lar seg måle. Man hadde blitt en samfunnsviter som måtte tåle å bruke sin kunnskap med skjønn, tåle at ens kunnskap ikke har to streker under svaret og at mye ikke lar seg måle. Men jammen ble jeg lettet. Der, på sykehuset jeg jobbet, fikk jeg telle. Eller andre telte for meg riktignok. Og det var ikke tall engang, det var røde prikker. Altså mange prikker = bra jobb. Få prikker = dårlig jobb. Noen tipset meg om at det lønte seg å ringe opp klienter for å si hei, for det ga en prikk. Men man måtte huske på å spørre hvordan det gikk. Hvis ikke kunne det hende sekretæren ikke ville godkjenne det som en prikk. Sekretæren? Ja, de har visst litt mer de skulle sagt enn bare litt. De teller. Med god hjelp fra IT-systemet, naturligvis. Som matteglad ble jeg litt skuffet over enkelheten, at det ikke var litt mer komplisert telling enn røde prikker for hver klientkontakt. Ingen algoritme for kvalitet x tid x relasjon = prikk. Neida, bare klientkontakt = prikk. En annen ting jeg fant morsomt er dette med NPM. For jeg forstår ikke hva den nye offentlige styringen egentlig er. Det er kanskje fordi jeg er bedre med telling enn med komplekse samfunnsøkonomiske begrep. Er NPM prikker? Eller er det et stort system med et sett av holdninger som handler om at klinikeren, læreren, akademikeren må styres av økonomer? Jeg vet ikke jeg, men når jeg tenker på ”Historien om Pi” , gutten om bord båten sammen med en vill tiger, så tenker jeg på at det alltid lønner seg å kjenne sine fiender. Er NPM en tiger så vil jeg vite hvordan den tenker. Og tigeren på båten med Pi var kanskje til og med en metafor på frykten og sinnet inni ham. Sett i den sammenheng kan det hende ”hylekoret” mot NPM handler om en frykt inni akademikeren om å bli styrt, telt, målt, vurdert. En frykt for å miste sin faglige integritet og autonomi. Miste sin faglige stolthet og gnist. For å møte tigeren må man enten bli spist eller leke med tigerens spilleregler. Som en telleglad person så kan jeg kikke over mot fastlegenes rolle og arbeidssystem. Mens fastlegen lett tar 25 pasienter på en dag syter jeg over 5. Hvordan er det mulig? Jeg har også lyst på 25 prikker hver dag. ”Superpsykologen”, kan det stå på døra mi. Hun med 25 prikker. Siden jeg har et liv ved siden av å tjene penger, må jeg løse det slik fastlegen gjør det. 10 minutter per klient. Hvorfor slik motstand mot å få mange prikker? Jo, det er vel faglig integritet, terapifaget som er til hinder. Kanskje det er den egentlige tigeren vi må bekjempe? Prikk prikk prikk….

Helgefrokost

Hei!

Du har sikkert vært oppe lenge nå…? Eller kanskje du fortsatt er bustetroll som meg?
Det hadde vært fint, da er vi to. Det er alltid godt å kjenne samstemthet.

Ordet vi skal dvele ved i dag er OASE!
Det er yndlingsordet mitt….
Og nei, jeg er ikke 5 år og opptatt av yndlingsfarger og yndlingsbamser.
OASE i psykologisk forstand handler om energikilder.

Ørkenen
Jeg møter mange på min vei som har gått seg bort i ørkenen.
Det kan kalles depresjon. Eller tomhet. Eller tap og sorg.
Uansett, de vet ikke hvor oasen er.
Letingen, den begynner vi med….

Det tok meg nemlig mange år å finne ut at noen faktisk likte å gå i skogen.
De gjorde det ikke for å være «flinke». Jeg trodde de gjorde det av plikt…. (overføring).
De hentet faktisk reell overskudd og glede der inne blant trærne og stubbene.
Du aner kanskje at jeg ikke har min oase i skogen.

Poenget er at vi er nokså ulike, og har ulike preferanser når det kommer til hva som gir oss overskudd og glede. Fjellet og havet trodde jeg alle elsket. Men sånn er det jo ikke. Det er mitt.
Noen må møtes, strikke sammen, eller ha den gode samtalen. Det sistnevnte kan jeg skrive under på og.

I går så jeg på Skavlan
Biologen og naturviteren som var på besøk der, kom med en veldig interessant teori.
Det som har er unikt med vår art, menneskene, sammenlignet med de store apene og neandertalerne, er vår sosiale drift. Vårt ønske om å lære bort og dele kunnskap. Det fører til at hver genereasjon bygger på det gamle, samtidig som de tilfører noe eget og nytt. Derfor har vi mennesker en vanvittig utvikling i vår kultur, mens andre arter som har stått og står nærme oss, står nokså stille.

Delingskulturen er mer synlig enn noen gang, ved internett.
Vi deler hvor de beste bærene kan plukkes, kostholdsråd, treningsglede, turglede, sykdomsforebygging, og vitenskap. Vi holder nesten ingenting for oss selv. Ta wikipedia! Her får man altså gratis arbeidskraft fra hundretusener av oppegående folk. Kun drevet av indre motivasjon: det er gøy å dele kunnskap og komme videre.
Vi deler fordi vi liker det, og vi liker fremgang.
Vi er sosiale lærere alle mann.

Det er oase for meg. Å lære og lære bort. Utvikling.

Din oase?
Du må bare lete….. det er ikke sikkert du trenger det samme som dine venner eller familie, og det kan forandre seg i livets faser og fra dag til dag. Men liker du ikke treningssentre fordi det tapper deg, bruk naturen i stedet. Liker du ikke store selskap, inviter smått. Vi må nesten bare finne våre egne energikilder, for å ha overskudd til alle plikter 🙂

Ha en god helg

Alt du får unna – når du ikke gjør det du skal….

En perle av en bok
Eksamen nærmer seg og huset har aldri vært renere. Hvordan kan det ha seg?
Ukens hjemmekontor; få løste oppgaver, men desto nærmere en medalje i tøyvaskmaraton? Hvordan kan det ha seg?
Du bruker tid på lister på alt du skal gjøre, og ender opp med gode lister men lite tid til gjøremålene?
Mailboksen lager lyd, du leser mailen, men har høye standarder til dine besvarelser, så du lagrer den til siden. Til når du har tid.
Du setter opp nytt punkt på listen, svare på mail.

Kjipt å utsette ting.
Men…. tenk på alt du har gjort mens du utsatte de viktige oppgavene, sier boken.
Vasket huset. Fantastisk.
Hengt opp tøy. Mer fantastisk.
Lest mail. Supert.

Effektiv somling
For professor John Perry snakker av erfaring. I møte med seg selv og mange andre utsettere.
For hva er «prokrastinere» egentlig?
Det handler om å utsette og utsette.
Helt inntil deadlinen.
Utsettelse som en vane.

Men hvorfor kan det være effektivt? Å somle alstå. For det sier forfatteren.
Og han er professor. Det er jo ingen lek å bli det.

Og selvhjelpsbøker som «få ting gjort» eller hva de nå heter disse bestselgerne, de sier jo at det å utsette gjøremål er som et virus i livet. Et virus som må behandles vekk. «Bli effektiv». «Få gjort ting når du skal». «Ikke utsett – for all del ikke utsett». «Utsettelse- en fiende i ditt liv». Eller hva enn man kan komme over…

Jo, John Perry hadde aldri hatt sitt morsomme og populære radioprogram, filosofisamtaler, hvis han hadde vært pliktoppfyllende. Da hadde han ikke somlet seg bort i dagdrømmer, som faktisk ledet ham vekk fra noe, men til en idé. Mens han utsetter endrer ting seg, og han slipper å gjøre ting to ganger. Mens han utsetter, finner andre rom til å gjøre ting selv.

Den dumme effektive
Du vet når du spør mannen din: kan du henge opp tøyet?
Så teller du. 1, 2, 3… irritasjonen vokser. Det tøyet er ikke hengt opp ennå.
Så .. du tramper ned og henger opp tøyet.
Han rakk det ikke.
Greit for ham kanskje. Men ikke for deg.
Men… hva om, du utsatte det? Det ville jo skapt et lite rom for andre?

Men poenget i boken er at folk oftest er som de er.
Og det er en perle av en bok til de menneskene som utsetter gjøremål,
men som er effektive utsettere i alt de får gjort for å la være å ta fatt på det krevende 😉

Så, hans tips er: sett noe helt uoverkommelig først på listen. Eller i hvert fall ganske uoverkommelig.

1. Lære meg kinesisk
2. Bli popstjerne
3. Lese en artikkel til ph.d graden

Det skal nå bli lettere for meg å gjøre punkt 3, fordi det er avsporing fra de krevende to første punktene. Skjønner?

For den effektive prokrastinøren er nemlig en «strukturert utsetter».
Disse skal være overraskende grundige og flinke.
For utsettelsen skal i bunn og grunn handle om høye standarder; perfeksjonisme.

Verdens beste mat – aldri gjester
Det sier seg selv at dersom du skal lage verdens beste mat når du inviterer gjester,
huset skal være skinnende, og du skal stråle – det blir veldig sjelden gjester.
Man utsetter å svare på mailen, fordi du er opptatt av å gjøre ting grundig.
Du vasker ikke huset, fordi når du først gjør det, så tar du alt, mellomrommet i flisene vaskes med tannbørsten liksom. Det blir sjelden husvask av sånt.

Så jeg opplever boken med to mottoer:
1) det er greit å ikke gjøre ting helt tvangspreget etter boka- nyttige ting kan komme ut av slikt.
2) reduser gjerne standardene for dine gjøremål litt, det blir så himla utfordrende hvis alt skal være perfekt.

Så den somlete utsetteren kan faktisk være en perfeksjonist, mens den kjappe flinke hurtige, kan faktisk være en slurvekopp! Sånn, ting er ikke alltid som det ser ut!
God fredag! God lesing! God prokrastinering! eller ikke….

pps. underlig hvor mange idéer jeg har til blogger … spesielt når jobben er på sitt mest krevende. Ojsann!

Vanlig medarbeider søkes

En vanlig medarbeider jobber i vårt firma.
Han drikker 1 kopp kaffe om morgenen. Spiser litt mat.
Leser overskriftene i avisen.
Ser seg i speilet og tenker, uff- jeg burde trent mer.
Kammer håret.
Retter på kragen.
Pusser tenna.
Går ut døra.

En vanlig mann som setter seg bak rattet.
Kjører 10 km/t over fartsgrensen.
Enkelte steder.
Der hvor han vet at det ikke er fotoboks.

Han skummer radioen for innhold.
Skipper debatten på P2 og går rett til NRK alltid nyheter.
Hører på sporten.
Ergrer seg.

Han banner når han ikke får parkeringsplass.
Lurer et øyeblikk på om han burde stemme FrP,
men slår det fra seg.
Han føler seg mer mot midten.

Han sier hei til kollegene.
Setter seg på kontorstolen.
Åpner dagens mail.
Setter i gang med oppgavene.
Tar en kaffe i korridoren.
Glemmer å sette den inn i vaskemaskinen.

Da han søkte på jobben måtte han si seg som helt original.
Ut over det normale spennende og dyktig.
For de søkte etter en ekstraordinær.
En positiv medarbeider, som var god på å skape gode relasjoner,
en med stor arbeidskapasitet, en utadvendt idéskaper,
en sosial, gøyal, veldig smart fyr.

Det viste seg at han var veldig vanlig.
Men det var i grunn de andre som fungerte godt der og.
Så det var nok like greit.