Kategoriarkiv: Drømmer

Bursdag

I noen land og kulturer er de ikke så opptatt av hvor gammel man er. Man tar et omtrentlig tall.

Men jeg er fra Norge. Halvt svensk, riktignok, i alle fall biologisk (kanskje ikke kulturelt). I Norge feires hvert år man lever med en fest. Fest for året som har vært.

Noen bursdager er større enn andre. 1 år! 13 år! 18 år! 20 år! Deretter blir det hvert tiende år. 30, 40, 50, 60, 70, 80, 90, 100..

La meg stoppe på 40. 5.juni i år ble det min tur. Tre dager siden. Kristina 40 år.

Jeg syns det er hårreisende. Men andre mener at jeg har vært voksen lenge, og at det ikke er så nøye.

Da jeg ble født i 1978 var huset allerede fullt. Selvom det var mange soverom, var jeg sist i gjengen og gjengen var stor. Vi hadde svart-hvitt TV. En kanal. Barne-TV var kl seks hver kveld. Jeg likte ikke barne-TV. Syntes det var kjedelig. Labbetuss. Syntes det var teit med en utkledd stor hund. Tøflus. Skomakergata. Tigeren og bjørnen. Den gule fuglen som snakket bergensk. Drømte meg bort i stedet for. Men jeg så selvfølgelig på barne-TV kl seks. Alle gjorde det.

Likte å skrive brev. Hadde mange brevvenner. Gutter og jenter. Vi sendte passfoto til hverandre. Jeg hadde mange passfoto. Svart hvitt og farger. Lommeboka full. Skuffene fulle. Brev. Side opp og side ned. Nå fins vel ikke brev lenger. Gjør det?

Jeg sendte min første mail da jeg var 20 år. Fra en internettkafé i London. Hotmail. Høres veldig tacky ut, men tror det var det de fleste hadde. Jeg forsto ikke så mye av internett da, og var redd for å taste feil. Sende til feil. Skeptisk til å gi bort mailadressen til andre. Fikk nettbank. Fortsatt skeptisk. Så kom modemet hjemme i min lille hybel. Var stor og hadde flyttet hjemmefra. Ordnet meg modem. Det tok sin tid. Jeg fant liksom ikke helt nytten i det i hjemmebruk.

Jeg begynte å studere på Blindern da jeg var 19 år. Kjøpte bøker! Skrev for hånd! Sånn var det. Jeg var dårlig på word 97. Likte bedre håndskrift. Chattet ikke med venner. Vi ringte til hverandre. Hustelefon; men hadde kjøpt min første mobil. Jeg lo av faren min som for noen år siden hadde kjøpt en giga-mobil til biltur og hyttetur, for 10.000 kr. Nå hadde jeg en liten NOKIA. Regningene ble dyre, men det var alltid gøy når mobilen plinget og jeg fikk SMS. MMS var ikke i bruk ennå, tror jeg. Kvaliteten på de første mobilbildene var så dårlig at man måtte gjette hva som var på bildet. Nå vet jeg nesten ikke hvordan jeg skriver for hånd lenger. Kun signaturen min.

Så døde pappa. I 1998. Verden ble aldri den samme. Gamle pappa levde ikke lenger. Jeg syns nå, 20 år etterpå, at det fortsatt er trist. Sånn trist på en egen måte. Som aldri går over.

Vel, verden går fort videre, for de rundt. Og siden 20-årene har internett og mobil vært en viktig del av livet mitt. Før Google måtte vi finne ut av ting selv, lete i leksikon og ringe en venn. Nå avsluttes fort alle spørsmål man har ved å sjekke Google. Kjapt og greit.

Nå kjører jeg el-bil, bor i villa, har planter i hagen og undulater i bur. Jeg er spent på fremtiden. Når får jeg min første robot-hushjelp? Når begynner barn å bli passet av empatiske roboter og lærere erstattet av omvendt klasserom der skjermen er nr. 1? Jeg jobber nå på et sted som er opptatt av den nye teknologien. Vi møtes i videokonferanser, i stedet for real-life. Billigere. Mer effektivt. Vi mailer til kollegaen ved siden av. Vi har kjøpt VR-briller, sånn at mennesker som har vansker for å oppleve virkelige reiser kan gjøre det mentalt virtuelt. Stilig. Kanskje. Tror det. Vet ikke. Vi kan jo bli litt fjerne av skjermene. Er vel få som er uenige i det. Alle bak hver sin skjerm, i liksom dialog, der vi slipper møte blikkene.

Jeg tror det går bra. Barna chatter, danser med mobil, men er fortsatt mennesker som vil leke, møtes og bli gode i noe. Broren min sa noe litt fint. «Tenk så mye som har endret seg siden jeg var liten. Men fortsatt spiller barna samme notebok når de skal lære piano». Det er mye som endres. Men noe er også stabilt.

Jeg syns det verste med å bli 40 år at jeg syns det høres gammelt ut. Også er jeg bekymret for å få rynker. Det øker naturligvis sjansen for å få det. Å være bekymret, altså. Men så har jeg også opplevd mye. Og det er jo heller ikke sååå gammelt. Kommer an på øyet som ser. Sånn er det med det meste. Jeg har møtt 80-åringer som nekter for at de er gamle. Da blir det litt tullete å kalle 40 gammelt. Det er en milepæl. Det er alt det er.

Om 20 år ler vi av laptop’er og bankkort. Vi har chipper på fingeren og sikkert et alter-ego i robotform som gjør de kjedelige tingene. Netflix er nok ut. Donald Trump er neppe president. Eller kan han være det? Kanskje. 90 år og fortsatt sjef? Tenk om Putin og Trump holder koken, og Erna likeså. Nei. Lite sannsynlig. Ting vil skje. Tekno-krig med Arnold i front? Hvem vet.

Jeg må nå uansett si at jeg tror jeg liker å være 40. Hvis ikke, skal jeg klare å like det om litt. Om litt.

Oppussing

Det er vel kjent at oppussing kan være en belastning. Det er vel kjent at oppussing kan være berikende, inspirerende og åpne nye dører. Hvilke av de to posisjonene har jeg vekten på, etter et halvt år med oppussing?

Jeg bytter på.

Den ene dagen merker jeg at det er godt å skape noe nytt. Morsomt å kunne påvirke hvordan huset mitt ser ut. Godt å bry seg om materielle ting, en stakket stund. Den andre dagen merker jeg at jeg holder på å bli sprø. Som da jeg hadde kjøpt plisségardiner, men husbonden mente det var feil type. Man må ha lift up&down, så klart. Argh. Hvor blir det av gammeldagse kjønnsrollemønstre når man sårt trenger dem?

Men hvor mye kan man egentlig klage på oppussing? Hvor mye av andres tid kan man boltre seg i, for å berette i detalj hvilke gulv, kjøkkenbenk og knagger man har kjøpt?

Jeg har funnet ut at det er noen som ikke går lei, og det er jo helt fantastisk. Jeg kan snakke om gulvvarme, dumme oppussings-krangler og pris på gardin – uten å få «saueblikk» tilbake. Det er nesten så jeg snakker oppussing bare for å se, hvor lenge jeg kan holde på andres oppmerksomhet. For personlig er jeg ikke så raus når andre snakker om materielle ting. Jeg liker egentlig best å snakke om andre ting. Men fra nå av skal jeg bli rausere.

#materialgirl

Digital slitenhet

Jeg mener ikke å være sutrete eller old-fashion
Men siden jeg er opptatt av ærlighet til tross for upopulært
Siden jeg er opptatt av utvikling, men også næringsgrunnlag
kan jeg jo si dette jeg opplever

Jeg kan si det litt forsiktig
for ikke å bli oppfattet kjip
Eller jeg kan si det høyt
for å bli oppfattet ærlig

Nå snakker jeg meg uansett bort fra det faktum
at jeg allerede har skrevet i overskriften hva det handler om.

Jeg er lei
Digitalt lei
Jeg har begynt så smått å forestille meg livet uten mobilen
Helt utenkelig
Så det vil ikke skje
Men jeg er litt lei

Av apper
Helse-apper
E-terapi
Skritt-teller app
Facebook
Content Marketing

Coop-appen tror han vet alt om meg. Han tror jeg har baby bare fordi jeg innimellom kjøper smoothies-for-baby (fordi de er gode)

Trumf-appen maser på meg om trippel-torsdag
Jeg som handlet masse i går

Instagram og Snapchat viser meg bilder fra hele verden
men ingenting er egentlig til meg
Jeg bare kikker inn i andres liv
Andres smil og latter
Skål og heisa
Hipp hurra, skriver jeg
fordi Facebook syns jeg skal gratulere noen med dagen
Hipp hipp hurra
Mener de som gratulerer meg med dagen egentlig det?
Eller har Facebook mast på dem og?

Når begynte jeg å bli lei?
Jeg vet ikke
Men i det jeg skulle høre på en lydbok og merket hissigheten stige og ansiktet bli rødt, så skjønte jeg at jeg måtte bla i noe greier selv
En bok
Mange bøker

Jeg vet: old fashion
Eller heter det old fashioned?
Google vet
Ikke jeg

Søppel
Mange apper er nå kastet
Et stikk av dårlig samvittighet møtte meg, i det jeg puttet dem i søppelbøtta
(Og det før jeg så Emoji-filmen med Anton!)

Vi får et personlig forhold til teknologien
Mon tro om teknologien får et forhold til oss?

Blir facebook-appen litt glad når jeg åpner den?
Nei, det er vel egentlig litt greit å forholde seg til realiteten
Vi bruker teknologien, trenger den og blir knyttet til den

Men vi betyr ikke noe for den

Hjernen trenger litt kreativt rom nå
Et kreativt mentalt rom fylles for mange på med natur, pauser, musikk eller kunst

Jeg håper dette gjør at jeg fylles opp av nye idéer, som gjør at skrivingen kommer lekende lett – i stedet for tung som en elefant
Kanskje jeg da husker punktum?
Kanskje jeg da sover bedre?

Er du digitalt sliten?
Jeg holdt et foredrag om dette til ungdom
De fresheste blant oss
Og de nikket og lo
sukket og gråt
De er digitalt lei og får ikke sove
Pling- Pling -Pling

Mer enn to minutter med Sara Lossius

Hei.

Jeg er vant til å tenke at kvalitet er det viktigste og at ikke alt kan sies på to minutter. Men i mediebildet er det litt uvant å ha god tid. Jeg får lov til å skrive lange spalter i Stella og i dag fikk jeg lov til å besøke podcasten Ingefær med Sara Lossius.

Temaet er noe vi alle har erfart og ønsker å erfare. Nemlig at noen er glad i oss, vil ha oss, viser omtanke for oss og bryr seg om oss; kjærlighet.

Ta deg en lytt da vel:
Med fokus på det viktigste