Kategoriarkiv: Bruk øyeblikket

Kommer jeg til å glemme….?

Hva sitter vi igjen med når vi runder 80 år?
Sterke minner om dagen barna ble født. Lykken. Uroen. Smerten. Styrken. Kjærligheten. Huden.
Sterke minner fra aktive barneår?
Sterke minner fra jobb?
Fra samfunn?
Fra parforhold?

Men kommer jeg til å huske dagen i dag?
Dagen når jeg får gå sammen med min 5 år gamle datter.
Til barnehagen.
Hvor hun ber meg ikke tråkke i hennes fotspor.
Hun liker å se dem etter seg i snøen.
«Her har bare jeg gått i dag» sier hun stolt.
Vi ser på hundespor.
Hun later som at hunden skal samme sted som henne. Som oss.
Hun later som hun er stor og går alene.
At jeg er en forbipasserende som beundrer den store jenta.
Jeg smiler.
Hun ler.
Vi sier hadet.
Hun vinker i vinkevinduet.
Jeg går.

Vinterdis
Solen er vintergul når jeg går hjem.
Lysegul. Og lav.
Det er dis.
Helt hvite trær.
Frostrøyk.
Vakkert.
Jeg savner henne allerede.
Jeg ser på sporene hennes.
Små barneføtter.

Kommer jeg til å huske slike dager?
Hverdagene?
Det er de det er mest av.
De små gylne øyeblikkene.
Uten et bilde som kan dokumentere… blir det bare mitt lille pust i kroppen.
Som ingen kan se. Som ingen kan kjøpe. Som jeg ikke tjener noe på.
En liten pust av meningen med livet.

Minimalistisk foreldrestil

Det er lite som er hetere enn en debatt om foreldrestil.
«Curligforeldre». «Tigermødre», se: Tigermamma

Det er lite som er mer dogmatisk enn merkelapper på generasjoner,
«dessertgenerasjonen», «generasjon-meg», «generasjon-ran».

Merkelappene besitter ofte en del negative karakteristikker.
Lettere å være kritisk enn positiv kanskje?

Hva med minimalistisk foreldrestil da?
Hva er det?

Det er jo nok en merkelapp – et navn – på noen som gjør ting med en litt motsats til trenden.
Men så blir det kanskje en ny trend.

Minimalistisk foreldrestil handler om å ikke legge opp så mye for barna.
Det er bevisst få planer.
Mye tid og rom.
Lite TV og dataspill.
Få aktiviteter.

Et mantra innen dette levesettet: «Barn har godt av å kjede seg. De blir kreative av det. De tar ikke skade av det».
Et annet mantra: «Tingene skal ikke få styre oss. Barna trenger ikke alle lekene, alle tingene. Det er et kjøpepress, barna klarer ikke styre seg i jungelen av reklamer og tilbud. Tingene kan begynne å eie oss, i stedet for at vi eier tingene».

Så, mens de såkalte Curlingene har planene klare for de små, og bringer dem hit og dit.
Og Tigrene har høye ambisjoner og er målbevisste på barnas vegne – og setter mange restriksjoner.
Så er Minimalistene litt mer tilbakelente. De styrer med å ikke styre. De velger det enkle, og tenker at det kanskje er det beste.

En blanding kan jo være bra?
Hvor barna får leke fritt, men allikevel får hjelp til å bli sett på sine styrker og talenter og motiveres på vei – ut fra kjedsomhet og inn i en god struktur? En god balanse mellom veiledning og frihet?

Jeg ble kontaktet vedrørende om jeg var «en minimalistisk mor».
Og om jeg sto for «en minimalistisk foreldrestil» som psykolog.

Jeg måtte si at jeg nok ikke er så ekstrem – og nok ikke tilhører noen retning.
Men… at jeg er bevisst på kulturen vi lever i, og at gruppepress alltid er tilstede – og at man må tenke sjæl!

Jeg tenker at den organiserte aktiviteten er bra, hvis foreldrene liker det.
Hvis foreldrene blir slitne av det, så kan det bli negativt for alle.
Jeg tenker at kjedsomhet kan bli kreativt, dersom man legger en del ting til rette for det.
Og jeg tenker at å være emosjonelt tilgjengelig er viktigere enn det meste!
Å se barna – hjelpe dem hvis de strever – legge til rette – ha det trivelig –
men ikke være redd for å gi dem akkurat den oppveksten du ønsker med de verdiene du er opptatt av.

Jeg er opptatt av å være en del sammen.
Og å være en del alene.

Men om det er minimalistisk – det vet jeg ikke.
Maximalist på å være tilstede, la dem lage hytte av sofaputer, og herje i skogen.
Minimalist på å alltid ha helgene fulle, kjøpe masse ting, eller ha plane

Frysepunktet

Frysepunktet

Jeg har gjort mine erfaringer, og du må vel gjøre dine.
Men det står vel ikke i veien for å ta med noen tanker, de kommer fra meg som fagperson og som privatperson.

Nyttår står for tur!
Festen som bringer frem de høyeste stiletter.
Sprudlende dråper fyller stettglassene.
Rakettene fyller himmelen med farger.
Klemmene om et godt 2014 vil komme.

Frysepunktet handler om å stoppe der hvor festen er på sitt høydepunkt.
Før tårene tar over for smilet.
Før kvalmen.
Før blackouten.
Før aggresjonen.

Alkohol er jo nokså ufarlig i små mengder, men nokså farlig i store.
Og mellom der er det mange skjær i sjøen.
Mange blir sterkt skadet, enten direkte eller indirekte av egen eller andres alkoholrus på nyttårsaften.

JEG ØNSKER DEG EN FLOTT FEIRING!
Og at du fryser festen på høydepunktet- når du spist godt, har drukket et par glass vin kombinert med mat ( hvis du er jente), og tre-fire (hvis du er gutt), når du smiler og danser, og har mye godt å si. Frys det- og bli der. Alle fester må ta slutt, men du trenger ikke gå hjem ved frysepunktet- bare stoppe drikke….

GODT NYTTÅR!! 🙂

Jeg blogger fordi….

Jeg blogger fordi jeg må.
Det er ord hele tiden som leter etter en plass å være.
Det er engasjement hele tiden som ikke finner sitt spillerom.

I en blogg får man tenke og utvikle seg,
dag for dag.

Det er stor forskjell på en blogg og en dagbok.
Det er en kommunikasjon tilstede.

Kommunikasjon kommer fra det latinske ordet «communicare»
Det skal bety noe sånt som «å gjøre noe felles».
I det øyeblikket noe deles, endres en form.
Det er delt, og en kan få respons.

I fredagens A-magasin kan en lese om kvinner som uttaller seg i det offentlige rom.
Om forsiktighet. Om trusler. Men også om drive og behov for de engasjerte kvinner.

Og jeg er glad for å ha denne bloggen, og dere lesere.
Ikke på grunn av markedsverdi.
Ikke på grunn av jobben min.
Men fordi i det jeg publiserer noe, vokser jeg litt.
Jeg kan endre litt mening, noen ganger er jeg ikke helt fornøyd.
Men jeg vokser av å tenke, skrive og kommunisere.
Og jeg ser det også litt som et samfunnsansvar.
Fagkunnskapen min trengs der ute, det trengs å være lett tilgjengelig, for en bred gruppe.
Her nås noen, flere og flere.

Avslutter med sitatet til Helen Keller (1880 – 1986), den unge forfatteren som mistet syn og hørsel som liten:
«Vær i godt humør. Ikke tenk på dagens fiasko, men på suksessen som kan komme i morgen. Du har satt et vanskelig mål for deg selv, men du vil lykkes om du holder ut, og du vil finne glede i å overvinne hindre»
(ref. A-magasinet, s.27, 07.06.13).

Sånne forbilder trenger småjentene – ikke prinsessene
Sånne forbilder trenger ungdommene – ikke botox og silikon-idealene.
Sånne forbilder trenger jeg – som i disse dager vurderer å satse fullt for meg selv. En drøm. Skrive, tenke, møte, forelese, ha terapier… min egen hverdag i mitt eget firma.

Det er mulig å følge drømmene – i hvert fall betyr det noe å tro på det. For uten tro, løfter man ikke fjell.
Man løfter antagelig ikke fjell med troen heller. Men litt sterkere blir man, så en stor stein, om ikke annet 😉

Ha en fin varm sommerdag
Er den kald, så fins det kanskje varme andre steder?
God litteratur? Gode aviser? God musikk? Gode folk?