Fryktkultur
I DN-magasinet var det nylig en reportasje om fryktkulturen i USA.
Barna leker for all del ikke ute alene. Når dørklokka klinger (hvis huset har en), åpner ingen før gjesten (les: påtrengeren) er sjekket grundig i gluggen. Fryktkulturen i USA ble videns kjent da Michael Moore kom ut med den mye omtalte: Bowling for Columbine (2002). Pistolen ligger på nattbordet til det amerikanske folk, mens i nabolandet Canada står inngangsdøren ulåst. Dokumentaren var omstridt, og inneholdt flere psykologiske mekanismer i samfunnet. Så som at stort fokus på å kunne forsvare seg fra potensielle farer, kan lede til en indre holdning om at verden er et farlig sted. Dette igjen kan lede til et mer begrenset samfunn, og faktisk, mener mange, stå i fare for å øke voldsstatistikken.
Livet er et usikkert prosjekt
Ingvard Wilhelmsen (2000), dr.med, har skrevet en bok med tittelen «Livet er et usikkert prosjekt».
Psykiateren arbeider innen den kognitive atferdsterapuetiske retningen, og vektlegger at mange psykiske lidelser og negative følelser kommer fra ønsket om trygghet og frykten for det vonde.
Sigrid-saken
Sigrid saken (2012) er på tv-skjermer, aviser og internett.
Overalt.
Voksne, unge, barn blir vitne til en families verste mareritt.
En ung kvinne (16 år) blir brutalt borte, rett og slett drept.
Livet lå foran henne, men den gang ei.
Media har gjort en viktig jobb med å dekke saken.
Det hadde neppe blitt så stort engasjement foruten dem.
Letemannskap har bestått av hundrevis av frivillige.
Og jobben var viktig.
Holdning til livet
Så selv om mediedekning kan lede til økt fryktkultur,
mener jeg at det ikke er den man må ta oppgjøret med.
Det er en selv, i etterkant, som må gå gjennom ens holdning til livet,
og hvordan det skal leves.
For å unngå USA-tilstander må vi velge å ta innover oss at livet er et usikkert prosjekt.
Når buksen tas på om morgenen, faller noen fordi de tar begge bena i samme hull,
og slår hodet sitt kraftig.
Lynet kan slå ned i hodet ditt, selv om sjansen er som å vinne i lotto.
Poenget til Moore var blant annet at fryktatferd leder ikke til et tryggere samfunn.
Kanskje tvert i mot.
Man må være klok, så klart.
Ha et politivesen man kan stole på.
Ha et norsk forsvar, slik at vi tror at vi kan forsvare oss hvis nødvendig.
Gjøre kloke valg, så godt man kan.
Men dersom man merker at frykten begynner å styre.
Så kan det være en fin bok å lese: Livet er et usikkert prosjekt.
For det er jo nettopp det livet er. Usikkert.
Ingen av oss vet egentlig hva dagene vil bringe.
Det gjelder i grunn å sette pris på nuet. Og håpe på det beste.
«Inte visste jag at dagane som kom og gikk, det var själva livet», er et mye brukt sitat.
Det er klart at det er synd dersom man på dødsleiet ser at hverdagene stort sett var fulle av frykt,
over hvilke grusomheter som kan komme til å hende,
i et tenkt fantasiscenarie.
Enklere sagt enn gjort, og forståelig at man blir litt mer redd etter slike hendelser.
Allikevel anbefaler jeg å reflektere hakket videre, og forsøke å gjenskape den vanlige hverdagen.