Kategoriarkiv: Angst

Somatisering, kontroll og Gud

Lite er mer omdiskutert mellom psykologi, medisin og samfunn som «somatisering». Det man tidligere kalte «psykosomatisk». Det handler om når emosjonelle vansker og indre konflikter (som innestengt sinne, fortvilelse eller savn) kommer til uttrykk via kroppslige symptomer.

Jeg forstår godt skepsisen. Drøftingene er helt nødvendige. Det «somatiske helsevesen» kan bli for rask til å kalle smerte «psykisk». Det psykiske helsevern kan bli for raske til å tro det samme.

Men lik det eller ei. Hodet er en del av kroppen. Vi kan ikke ta den vekk. Og hodet påvirker kroppen.

Dersom du tror at hvete er farlig, vil du for eksempel få kroppslige symptomer på det. Tollvesenet fikk oppleve dette tett på kroppen da de fant hvitt pulver i en manns koffert. De trodde det var et etsende farlig hvitt stoff. Flere tollere ble veldig syke, de fikk blemmer på huden og pustebesvær. Da analysene viste at det var mel, rent mel i posen (bokstavelig talt), kom det som et sjokk. Hvor kom alle symptomene fra da????? Tankene, følelsene og stresset. De klarer dette – helt alene. Fascinerende.

Jeg klarer ikke la være å følge med på «allergi-hysteriet» som det skrives mye om. Finn Skårderud, som jeg antar ikke trenger introduksjon her, skriver mye om at den nye allergi/intoleranse-trenden handler om kontrollbehov og frykt for følelser. Som andre spiseforstyrrelser.

Jeg har dvelt veldig mye med dette, før jeg klaprer ordene ned på tastaturet. Dette da jeg har en alvorlig allergi som får luftrøret i skvis og jeg må ha akuttmedisin. Jeg har også nære familiemedlemmer jeg har sett kjempe om livet. Men så har jeg også andre i nær familie og miljø, som pirker like mye i maten som meg – etter potensielle farer. Det som plager meg er at mange har blitt oppmerksomme på detaljer og mikroorganismer i maten og fått ny kunnskap. Jeg har lest «Sjarmen med tarmen» med interesse og fant den interessant og til og med underholdende. Men…. eksemen man brått får av litt gluten, kan også komme av frykt og uro. Og mange kan finne det okey å ha noe å fokusere på, enten det er antall kilometer de har løpt, kalorier brent eller mikroorganismer fortært. Kanskje finner mange den beste medisinen i et kosthold uten kumelk og gluten, som er nåtidens verstinger. Alle må finne sine veier til Rom.

Men jeg blir altså irritert. Det er kanskje min primitive side. Jeg blir irritert over at vi kan plukke i maten og kalle ting allergi – på tvers av legenes analyser. Kanskje vi alle bør gå tilbake til bær og brenneslesuppe, at vi unngår kroppens tunghet og luftbobler. Men… Hva om Skårderud har rett? At det handler om et samfunn som higer etter kroppskontroll og der maten har blitt den nye Guden?

Angstens nerve

Det kan være veldig vondt og ødeleggende og skummelt å ha angst.
Å leve med angst krever styrke.
Angsten har mye mer energi i seg enn depresjonen.
Mens depresjonen handler om håpløsheten og mattheten, er angsten preget av bekymringer og aktivering.
Ulike systemer som dominerer i kroppen.

Selv om angsten kan kjennes vond,
kan det være tomt uten den – når den forsvinner.
Fordi en med prestasjonsangst eller sosial angst vil legge så mye kraft i oppgavene.
De vil forberede seg, grue seg, sove dårlig og spise lite.
De vil kjenne nervene i kroppen jobbe.
Nervene ligner lynets elektrisitet.
Din kropp en tordensky.

freedigitalphotos.net

Etter angstbehandling
Når man har forstått hva man er redd for – at man ikke trenger å være så redd,
og fått hjelp til å prøve seg ut, lære seg å motta omsorg og støtte, så roer kroppen seg.
Det kan være så godt. Så lettende. Så fritt.

Men noen…. som Bjørneboe… trenger nervens kontakt.
Og savner den når den er borte.
Det blir kjedelig.
Man har blitt litt vant til, og kanskje avhengig av, at kroppen spenner seg, gleder seg og gruer seg og herjer.
Ordet stress-junkie er jo ikke et varmt ord, men kanskje treffende allikvel?
Man opplever at det å ha kontakt med livet, seg selv og andre er å være høyt aktivert.

Jeg har i 20-åra kjent nerven
Det har jeg vært åpen om.
Den dagen jeg aksepterte at verden var så mye enklere enn jeg hadde komplisert den til,
i hvert fall at de høye kravene var litt unødvendige, så slapp også noe tak.
…og det ble kjedelig.

Tam som et lam
Hvorfor holde foredrag, hvis kroppen er tam som et lam?
Betyr relasjonene noe når man ikke lenger får hjertebank og blir usikker?

Selvfølgelig er det godt uten at man er overaktivert.
Å ha kontroll.
Å kunne se folk inn i øynene, og se gnisten av omsorg i livet.
Det er godt og trygt og varmt innenfor komfortsonen.

Men blir man kreativ i det rommet? Skapes det? Utvikles det?
Antagelig ja, antagelig ja.
Men er man vant til å sitte på en berg- og dalbane i årevis er det merkelig stille nede på bakken.

Hva med deg?
Er du blitt vant til dine nerver som setter i gang stress-systemet?
Er det vanskelig å vende seg til det rolige systemet, kroppens egne ro?
Eller har angsten blitt erstattet med fallskjermhopp?

Rusen – en måte å mestre på

Det er ikke bare de tyngre rusmisbrukerne som bruker rusen som flukt.
Det er hver og en mannsen.

Mestring
Man snakker om mestring som om det alltid er en konstruktiv løsning på et dilemma eller vanske.
Mestring av såre følelser, indre uro og usikkerhet kan variere.
Mange merker at beroligende stimuli som alkohol eller beroligende medikamenter har en god effekt på indre uro.
Merke bedøvelsen i hver enkelt nervecelle. Systemet fyrer ikke like ivrig inni deg- men hviler.

Det er bare det… at det er andre måter også å håndtere indre uro på.
Men veien er ofte litt mer… uoversiktelig kanskje.
Men også mer givende.

Ordsamleren
Jeg leste en fin roman i går, «Ordsamleren».
Om en nydelig jente som opplever et sterkt tap som driver henne til vanvidd i den unge kroppen.
Hun samler på ord som en mestring.
Hun drikker seg snydens. Som en mestring.
Og hun finner varmen og opplever mening igjen. Som mestring.

Rusatferd og rusmisbruk er blant oss.
Og det er en hårfin grense mellom kos og bedøving.
Noen har mer å bedøve vekk enn andre. Og der kommer kanskje sårbarheten inn.
I tillegg til den genetiske sårbarheten, som flere gode studier viser til.

Hvordan håndterer du indre uro?
Har du noen å prate med? Noe rom inni deg til å håndtere det?
En dagbok? Eller ord å samle på?

Ha en fin dag :-)