Kategoriarkiv: Aksept

Identitet: en som ikke duger

Både i går og i dag har jeg hatt gleden av å møte folk som er like engasjerte i psykisk helse som meg.

Identitet handler om seg selv i samfunnet og er nært knyttet til selvopplevelse. Hvem er jeg, hva liker jeg og hvordan definerer jeg meg selv?

Det som er viktig å vite er at noen går rundt med en negativ identitetsopplevelse og har holdninger til seg selv som ikke tåler dagens lys. Eller for å si det på en annen måte, det må opp i dagens lys for å bli sett på nøye og forhåpentligvis justert.
Blant annet en som sier: jeg ser på meg selv som en som ikke duger.

«En som ikke duger»?
Duger til hva? Hvor kommer den fra? Hvem har gitt deg dette?

Det er ikke lett å ha en positiv selvopplevelse døgnet rundt. Kanskje har vi til og med litt godt av å jekke oss ned noen ganger, vise ydmykhet, se at vi har mangler og at andre kan noe bedre enn oss. Men når selvbildet er generelt at man ikke duger eller har en nytteverdi er det nokså åpenbart at selvfølelsen lider under dette.

Psykisk helseråd: vi må ta vare på oss selv og huske på at du er like mye verdt som meg. Verdien er ikke knyttet til prestasjon, selv om det kan være gøy og viktig å prestere. Verdien er der, som en kraft, i det å være til. Vi må ikke duge hele tiden, men vi duger alle til noe og vi har alle en påvirkningskraft på andre. Dersom man tror man ikke duger vil man ha utrolig mye ubrukt potensiale i seg, som omgivelsene ikke vil få vite om.

#duduger!

Ensomhet

Vi har vel alle kjent det?
Den litt uklare vonde følelsen av at man ikke hører til og ikke vet hvem man kan ringe for å finne på noe?

Ensomhet er en slik vond følelse som handler om et savn etter kontakt med andre. Vi mennesker klarer oss en stund uten mat, men ikke lenge. Hvor lenge klarer vi oss helt alene? Isolat er en mektig metode for å få folk til å lide, spesielt hvis man ikke har valgt det selv. Vi mennesker synes å trenge hverandre, slik kroppen trenger vann. Men noen ganger oppleves det som Sahara uten noen oase, der alle synes å ha et fellesskap, bare akkurat ikke jeg.

Vetle tok opp temaet på en fin måte i dag. Her ser du linken:

Ensomhet er tema i dag på God morgen Norge TV2

De eldre skuffer

Jeg følger med i generasjonskløften mellom ungdommens «Skam» og 30-åringene som digger den. Ungdommen sier: hold avstand. Skam er vår. 30-åringene sier: Nope! Vi har vært unge. Vi var akkurat der. Vi har ikke kommet så mye lenger. Og sånn kan vi holde på. Det var som da jeg var student og fikk plystre-rop fra noen håndverkere på 100 år. Jeg tenkte, fytti katta, så ekkelt. Eller da jeg var russ og syntes det var så harry at gutta på 23 år ville være sjåførene våres bare for å ta en bit av russekaka.

Dette får meg til å lure. Er vi alle bare en masse. Er det oppskrytt å være ulike generasjoner. Er det oppskrytt å være ung. Være 30, 40, 50, 60, 70, 80, 90, 100? Jeg snakket med en barndomsvenninne her. Hvor er de eldre, spurte jeg. De som er generasjonen over oss, som kunne veiledet oss litt. De har jo vært nye i jobbene sine, følt svangerskapene sette forventningene til livet i spenn der ønske om tid med barna blir satt i konflikt med samfunnets krav om arbeid, kjent parforholdet gå fra kjærlighetserklæringer til krangler – motbakker og nedoverbakker. Hvor er de kloke gamle?

I mediene ser jeg leserinnlegg fra eldre som klager over støy, eldreomsorg, kanskje en og annen diskusjon mellom syklister og bilister. Men hvor er de lange Si:D fra eldre? Ikke klagespalte, som Si:D noen ganger er for ungdommen, nei. En skikkelig klok-spalte fra folk som har levd, tenkt, følt, elsket, brent seg, kommet seg, falt og reist seg. Har vi bare Per Fugeli? Og Karl Ove? Hvor er resten?

Jeg blir sikkert svar skyldig her. Hadde jeg bare lest Morgenbladet fra perm til perm ville jeg hørt de kloke stemmene. Men jeg vil ha dem HER. Jeg vil at de skal se Skam, og si om det var annerledes for dem. Jeg vil at de skal se på småbarnsfasen med kloke røster, veilede i kjærlighet og savn. De som snart skal dø må gi fra seg noe som kan leve videre.

Men så tenker jeg. Kanskje som 15-åringen blir skuffet over at 30-åringen, 40-åringen eller 50-åringen virkelig liker en ungdomsserie, blir jeg skuffet over at 50-årigen, 60-åringen og 70-åringen ikke har kommet lengre. De står i sitt liv. Sentrert i midten. Og har kanskje ikke så mange råd å gi oss, generasjonen under, fordi de ikke er kommet så mye lengre?

Jeg har hatt en serie-raid med Skam i 2 dager nå, for å sjekke den ut etter all medieomtalen. Og jeg ser at jeg ikke lever slik. Mitt liv består av å være god på jobben, håpe jeg klarer utfordringene, tja..litt likt som på skolen kanskje? Men mitt liv består også av å være i et parforhold og aller mest det å følge opp barna i deres liv. Nye roller har altså kommet til. Jeg er blitt mamma. Det er natt og dag fra ungdomstida. Da var det bare meg. En annen ting som er natt og dag, er selvstendigheten. Det å ikke måtte forholde seg til foreldrene og søsknene daglig. Sånn det var å bo hjemme. Men… familien jeg hadde er i grunn bare byttet ut med en ny familie jeg selv har skapt. Så… en del er likt. Selvtilliten er kanskje stødigere. Men jeg er vel blitt klokere??? Littegrann klokere. Lest utallige bøker, bestått utallige eksamener og erfart livets opp- og nedturer. Lært at til tross for motgang går dagene videre og man klarer seg. Lært å bli avvist, lært at vennskap tar slutt og nye begynner.

Mest av alt har jeg lært at vi bare er mennesker. Litt uavhengig av alder. Bare mennesker. Jeg har 14-åringen i meg. Hun søkende, usikre, selvopptatte og lattermilde. Livsglade og livsleie. Jeg har 5-åringen i meg. Hun som kunne se på skyene i timesvis og som elsket å bli leid, for så å rase og smelle igjen døra. Jeg har 25-åringen i meg. Hun som ville ha barn. Hun som giftet seg. Og håpet å leve lykkelig videre. Jeg har 30-åringen i meg med to små barn og lang utdanning og krevende jobb og tidsklemme og usikkerhet og intellektualisme. Jeg runder snart 38 år. Er jeg blitt klok nå? Kan jeg slutte være ungdom nå? Nei. Jeg har alle deler i meg, vel bevart. Jeg slamrer ikke med døra lenger når jeg er sint, jeg danser ikke på bordet lenger, men jeg husker det godt. Gjett om. Og som jeg blir skuffet over mine foreldre og andre eldre, som jeg synes er litt barnslige, som ikke har så mange gode råd. Så blir kanskje ikke jeg heller så mye klokere enn jeg er nå, enn jeg var som 15 eller 8. Jeg kan være like ensom, lykkelig, lei og redd. Men jeg håndterer det nok bedre, har mer plass liksom. Inne i meg. Men det er lov å håpe at ungdommen som i dag ser seg lei av at voksne liker Skam bedre enn dem, kommer hakket videre og som voksne blir skikkelig store og kloke og har glemt hvordan det var å ha ungdommen i seg. Eller kanskje ikke. Nei. Helst ikke.