Bursdag

I noen land og kulturer er de ikke så opptatt av hvor gammel man er. Man tar et omtrentlig tall.

Men jeg er fra Norge. Halvt svensk, riktignok, i alle fall biologisk (kanskje ikke kulturelt). I Norge feires hvert år man lever med en fest. Fest for året som har vært.

Noen bursdager er større enn andre. 1 år! 13 år! 18 år! 20 år! Deretter blir det hvert tiende år. 30, 40, 50, 60, 70, 80, 90, 100..

La meg stoppe på 40. 5.juni i år ble det min tur. Tre dager siden. Kristina 40 år.

Jeg syns det er hårreisende. Men andre mener at jeg har vært voksen lenge, og at det ikke er så nøye.

Da jeg ble født i 1978 var huset allerede fullt. Selvom det var mange soverom, var jeg sist i gjengen og gjengen var stor. Vi hadde svart-hvitt TV. En kanal. Barne-TV var kl seks hver kveld. Jeg likte ikke barne-TV. Syntes det var kjedelig. Labbetuss. Syntes det var teit med en utkledd stor hund. Tøflus. Skomakergata. Tigeren og bjørnen. Den gule fuglen som snakket bergensk. Drømte meg bort i stedet for. Men jeg så selvfølgelig på barne-TV kl seks. Alle gjorde det.

Likte å skrive brev. Hadde mange brevvenner. Gutter og jenter. Vi sendte passfoto til hverandre. Jeg hadde mange passfoto. Svart hvitt og farger. Lommeboka full. Skuffene fulle. Brev. Side opp og side ned. Nå fins vel ikke brev lenger. Gjør det?

Jeg sendte min første mail da jeg var 20 år. Fra en internettkafé i London. Hotmail. Høres veldig tacky ut, men tror det var det de fleste hadde. Jeg forsto ikke så mye av internett da, og var redd for å taste feil. Sende til feil. Skeptisk til å gi bort mailadressen til andre. Fikk nettbank. Fortsatt skeptisk. Så kom modemet hjemme i min lille hybel. Var stor og hadde flyttet hjemmefra. Ordnet meg modem. Det tok sin tid. Jeg fant liksom ikke helt nytten i det i hjemmebruk.

Jeg begynte å studere på Blindern da jeg var 19 år. Kjøpte bøker! Skrev for hånd! Sånn var det. Jeg var dårlig på word 97. Likte bedre håndskrift. Chattet ikke med venner. Vi ringte til hverandre. Hustelefon; men hadde kjøpt min første mobil. Jeg lo av faren min som for noen år siden hadde kjøpt en giga-mobil til biltur og hyttetur, for 10.000 kr. Nå hadde jeg en liten NOKIA. Regningene ble dyre, men det var alltid gøy når mobilen plinget og jeg fikk SMS. MMS var ikke i bruk ennå, tror jeg. Kvaliteten på de første mobilbildene var så dårlig at man måtte gjette hva som var på bildet. Nå vet jeg nesten ikke hvordan jeg skriver for hånd lenger. Kun signaturen min.

Så døde pappa. I 1998. Verden ble aldri den samme. Gamle pappa levde ikke lenger. Jeg syns nå, 20 år etterpå, at det fortsatt er trist. Sånn trist på en egen måte. Som aldri går over.

Vel, verden går fort videre, for de rundt. Og siden 20-årene har internett og mobil vært en viktig del av livet mitt. Før Google måtte vi finne ut av ting selv, lete i leksikon og ringe en venn. Nå avsluttes fort alle spørsmål man har ved å sjekke Google. Kjapt og greit.

Nå kjører jeg el-bil, bor i villa, har planter i hagen og undulater i bur. Jeg er spent på fremtiden. Når får jeg min første robot-hushjelp? Når begynner barn å bli passet av empatiske roboter og lærere erstattet av omvendt klasserom der skjermen er nr. 1? Jeg jobber nå på et sted som er opptatt av den nye teknologien. Vi møtes i videokonferanser, i stedet for real-life. Billigere. Mer effektivt. Vi mailer til kollegaen ved siden av. Vi har kjøpt VR-briller, sånn at mennesker som har vansker for å oppleve virkelige reiser kan gjøre det mentalt virtuelt. Stilig. Kanskje. Tror det. Vet ikke. Vi kan jo bli litt fjerne av skjermene. Er vel få som er uenige i det. Alle bak hver sin skjerm, i liksom dialog, der vi slipper møte blikkene.

Jeg tror det går bra. Barna chatter, danser med mobil, men er fortsatt mennesker som vil leke, møtes og bli gode i noe. Broren min sa noe litt fint. «Tenk så mye som har endret seg siden jeg var liten. Men fortsatt spiller barna samme notebok når de skal lære piano». Det er mye som endres. Men noe er også stabilt.

Jeg syns det verste med å bli 40 år at jeg syns det høres gammelt ut. Også er jeg bekymret for å få rynker. Det øker naturligvis sjansen for å få det. Å være bekymret, altså. Men så har jeg også opplevd mye. Og det er jo heller ikke sååå gammelt. Kommer an på øyet som ser. Sånn er det med det meste. Jeg har møtt 80-åringer som nekter for at de er gamle. Da blir det litt tullete å kalle 40 gammelt. Det er en milepæl. Det er alt det er.

Om 20 år ler vi av laptop’er og bankkort. Vi har chipper på fingeren og sikkert et alter-ego i robotform som gjør de kjedelige tingene. Netflix er nok ut. Donald Trump er neppe president. Eller kan han være det? Kanskje. 90 år og fortsatt sjef? Tenk om Putin og Trump holder koken, og Erna likeså. Nei. Lite sannsynlig. Ting vil skje. Tekno-krig med Arnold i front? Hvem vet.

Jeg må nå uansett si at jeg tror jeg liker å være 40. Hvis ikke, skal jeg klare å like det om litt. Om litt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>