Alle innlegg av psykologblogg.no

Utdannet psykolog i 2005. Faget er fascinerende og mangesidig. Kontorlivet som psykolog kan være noe rutinepreget, men terapiene er fulle av liv og mening. Utenfor kontoret er det fristende ting; alt fra reiser, filmopplevelser, sjøluft og trening. Privat har jeg erfaring med giftering i 8 år. Vekkerklokke trengs ikke lenger, da fire tassende små føtter med to jenters latter fyller sengen 05.30. Den berømte tidsklemma har dermed rammet meg også, men siden jeg har tro på at vi kan skape mye selv i vår egen hverdag forsøker jeg å bygge meg tidsslott, hvor tiden føles lenger, hvor rutinene gir rom for lyst og spontanitet, hvor pustehullene blir større ved oppmerksomt nærvær. Jeg er født 05.juni 1978. Per i dag betyr det 34 år gammel. Det høres voksent ut. Det gjør i og for seg også psykolog. Det høres voksent ut. Så jeg får være voksen da, men med kontakt med de barnlige kvaliteter; fantasi, leve i nuet og lekenhet!

Psykologrollen

Livet er fylt med ulike roller vi mer eller mindre frivillig går inn og ut av. Å være «det snille barnet» kan være en rolle. Sikkert litt hyggelig og litt kjipt, på en gang. Eller «den slemme gutten». Sikkert veldig lite hyggelig. Annet enn at man får litt respekt kanskje, og oppmerksomhet. Negativ sådan. Tror jeg lander på «lite hyggelig» rolle å få, jeg. Å være mamma er definitivt en rolle. Den merker man. Fra en dag til en annen så er livet annerledes – for alltid. Du har ansvar. Masse. Og blir brått voksen. Å gifte seg eller bli samboer er … ja, plutselig er du blitt «dere». Hvordan har «dere» det? Hva liker «dere» å gjøre? Som om man er smeltet sammen og andre ser på deg som et tohodet troll. «Den gode partneren» er fin merkelapp. «Den egoistiske»..er litt verre.

Roller er gode å ha. Det skaper en sosial ramme. At vi vet hva som kreves av oss. Tenk deg at du ikke hadde noen rolle? Roller har også sin begrensning. Ingen passer bare inn i en rolle, og rollen du forsøker å innta bør ikke være for langt unna deg selv. På et vis.

Psykologrollen ble en rolle som kom litt bambus på meg. Heter det «bambus» forresten? Jeg skriver det. Plutselig skulle jeg liksom være den rolige, kloke og til tider allvitende personen. Den som skulle lytte til alt og tåle mye. Alltid tålmodig. Uansett. Ikke barnslig. Bare voksen. Mhmm… så du drikker for mye, og vet at barna dine blir urolige av det. Det må være vanskelig for deg å vite dette. Mens inni meg tenkte jeg: skjerp deg! Bli voksen. Det å vite at man må skuffe unna naturlige reaksjoner, for å møte en annen og innfri dine rollekrav og rolleforventninger, det krever mental kapasitet og mentalt arbeid.

Jeg har brukt litt tid på å forstå de rollene jeg har blitt tildelt og frivillig tatt. Hvor godt liker jeg den rollen? Hvor mye vil jeg hoppe inn i den og hvor mye vil jeg forme den selv?

Det er mye jeg ikke liker ved å bli eldre. Men bevisstheten om hvordan man blir kategorisert og preget av de enormt sterke gruppe-kreftene er nyttig for nettopp å kunne frigjøre seg fra dette.

Misforstå meg ikke. Roller er nyttige. Det er trygt. På jobben inntar man jo en rolle og blir lønnet for det. Personligheten vår og evnene våre er utrolig dynamisk og tilpasningsdyktige, så vi trenger ikke hele tiden «være oss selv». Vi har mange sider og kvaliteter, og har bare godt av å måtte lære oss å stå i ulike roller. Poenget er at man også må fylle rollen med seg og sitt. Da blir det nok best utfall.

De beste folka jeg kjenner er de som ikke går for mye inn i sin rolle, i hvert fall hvis de går inn i lederroller eller autoritetsroller. At de husker på historien sin. Tar med seg ydmykheten og interessen for de andre.

Jaja, det var litt av hvert fra meg i dag. I dag inntar jeg rollen som «hun late». Så får jeg heller være «hun spreke» i morgen. Sånn kan man forvirre folk. Eller bare belyse det alle vet: vi er så mye, og å bli satt i bås er sjelden berikende.

God påske

Oppussing

Det er vel kjent at oppussing kan være en belastning. Det er vel kjent at oppussing kan være berikende, inspirerende og åpne nye dører. Hvilke av de to posisjonene har jeg vekten på, etter et halvt år med oppussing?

Jeg bytter på.

Den ene dagen merker jeg at det er godt å skape noe nytt. Morsomt å kunne påvirke hvordan huset mitt ser ut. Godt å bry seg om materielle ting, en stakket stund. Den andre dagen merker jeg at jeg holder på å bli sprø. Som da jeg hadde kjøpt plisségardiner, men husbonden mente det var feil type. Man må ha lift up&down, så klart. Argh. Hvor blir det av gammeldagse kjønnsrollemønstre når man sårt trenger dem?

Men hvor mye kan man egentlig klage på oppussing? Hvor mye av andres tid kan man boltre seg i, for å berette i detalj hvilke gulv, kjøkkenbenk og knagger man har kjøpt?

Jeg har funnet ut at det er noen som ikke går lei, og det er jo helt fantastisk. Jeg kan snakke om gulvvarme, dumme oppussings-krangler og pris på gardin – uten å få «saueblikk» tilbake. Det er nesten så jeg snakker oppussing bare for å se, hvor lenge jeg kan holde på andres oppmerksomhet. For personlig er jeg ikke så raus når andre snakker om materielle ting. Jeg liker egentlig best å snakke om andre ting. Men fra nå av skal jeg bli rausere.

#materialgirl

Digital slitenhet

Jeg mener ikke å være sutrete eller old-fashion
Men siden jeg er opptatt av ærlighet til tross for upopulært
Siden jeg er opptatt av utvikling, men også næringsgrunnlag
kan jeg jo si dette jeg opplever

Jeg kan si det litt forsiktig
for ikke å bli oppfattet kjip
Eller jeg kan si det høyt
for å bli oppfattet ærlig

Nå snakker jeg meg uansett bort fra det faktum
at jeg allerede har skrevet i overskriften hva det handler om.

Jeg er lei
Digitalt lei
Jeg har begynt så smått å forestille meg livet uten mobilen
Helt utenkelig
Så det vil ikke skje
Men jeg er litt lei

Av apper
Helse-apper
E-terapi
Skritt-teller app
Facebook
Content Marketing

Coop-appen tror han vet alt om meg. Han tror jeg har baby bare fordi jeg innimellom kjøper smoothies-for-baby (fordi de er gode)

Trumf-appen maser på meg om trippel-torsdag
Jeg som handlet masse i går

Instagram og Snapchat viser meg bilder fra hele verden
men ingenting er egentlig til meg
Jeg bare kikker inn i andres liv
Andres smil og latter
Skål og heisa
Hipp hurra, skriver jeg
fordi Facebook syns jeg skal gratulere noen med dagen
Hipp hipp hurra
Mener de som gratulerer meg med dagen egentlig det?
Eller har Facebook mast på dem og?

Når begynte jeg å bli lei?
Jeg vet ikke
Men i det jeg skulle høre på en lydbok og merket hissigheten stige og ansiktet bli rødt, så skjønte jeg at jeg måtte bla i noe greier selv
En bok
Mange bøker

Jeg vet: old fashion
Eller heter det old fashioned?
Google vet
Ikke jeg

Søppel
Mange apper er nå kastet
Et stikk av dårlig samvittighet møtte meg, i det jeg puttet dem i søppelbøtta
(Og det før jeg så Emoji-filmen med Anton!)

Vi får et personlig forhold til teknologien
Mon tro om teknologien får et forhold til oss?

Blir facebook-appen litt glad når jeg åpner den?
Nei, det er vel egentlig litt greit å forholde seg til realiteten
Vi bruker teknologien, trenger den og blir knyttet til den

Men vi betyr ikke noe for den

Hjernen trenger litt kreativt rom nå
Et kreativt mentalt rom fylles for mange på med natur, pauser, musikk eller kunst

Jeg håper dette gjør at jeg fylles opp av nye idéer, som gjør at skrivingen kommer lekende lett – i stedet for tung som en elefant
Kanskje jeg da husker punktum?
Kanskje jeg da sover bedre?

Er du digitalt sliten?
Jeg holdt et foredrag om dette til ungdom
De fresheste blant oss
Og de nikket og lo
sukket og gråt
De er digitalt lei og får ikke sove
Pling- Pling -Pling

Somatisering, kontroll og Gud

Lite er mer omdiskutert mellom psykologi, medisin og samfunn som «somatisering». Det man tidligere kalte «psykosomatisk». Det handler om når emosjonelle vansker og indre konflikter (som innestengt sinne, fortvilelse eller savn) kommer til uttrykk via kroppslige symptomer.

Jeg forstår godt skepsisen. Drøftingene er helt nødvendige. Det «somatiske helsevesen» kan bli for rask til å kalle smerte «psykisk». Det psykiske helsevern kan bli for raske til å tro det samme.

Men lik det eller ei. Hodet er en del av kroppen. Vi kan ikke ta den vekk. Og hodet påvirker kroppen.

Dersom du tror at hvete er farlig, vil du for eksempel få kroppslige symptomer på det. Tollvesenet fikk oppleve dette tett på kroppen da de fant hvitt pulver i en manns koffert. De trodde det var et etsende farlig hvitt stoff. Flere tollere ble veldig syke, de fikk blemmer på huden og pustebesvær. Da analysene viste at det var mel, rent mel i posen (bokstavelig talt), kom det som et sjokk. Hvor kom alle symptomene fra da????? Tankene, følelsene og stresset. De klarer dette – helt alene. Fascinerende.

Jeg klarer ikke la være å følge med på «allergi-hysteriet» som det skrives mye om. Finn Skårderud, som jeg antar ikke trenger introduksjon her, skriver mye om at den nye allergi/intoleranse-trenden handler om kontrollbehov og frykt for følelser. Som andre spiseforstyrrelser.

Jeg har dvelt veldig mye med dette, før jeg klaprer ordene ned på tastaturet. Dette da jeg har en alvorlig allergi som får luftrøret i skvis og jeg må ha akuttmedisin. Jeg har også nære familiemedlemmer jeg har sett kjempe om livet. Men så har jeg også andre i nær familie og miljø, som pirker like mye i maten som meg – etter potensielle farer. Det som plager meg er at mange har blitt oppmerksomme på detaljer og mikroorganismer i maten og fått ny kunnskap. Jeg har lest «Sjarmen med tarmen» med interesse og fant den interessant og til og med underholdende. Men…. eksemen man brått får av litt gluten, kan også komme av frykt og uro. Og mange kan finne det okey å ha noe å fokusere på, enten det er antall kilometer de har løpt, kalorier brent eller mikroorganismer fortært. Kanskje finner mange den beste medisinen i et kosthold uten kumelk og gluten, som er nåtidens verstinger. Alle må finne sine veier til Rom.

Men jeg blir altså irritert. Det er kanskje min primitive side. Jeg blir irritert over at vi kan plukke i maten og kalle ting allergi – på tvers av legenes analyser. Kanskje vi alle bør gå tilbake til bær og brenneslesuppe, at vi unngår kroppens tunghet og luftbobler. Men… Hva om Skårderud har rett? At det handler om et samfunn som higer etter kroppskontroll og der maten har blitt den nye Guden?