Alle innlegg av psykologblogg.no

Utdannet psykolog i 2005. Faget er fascinerende og mangesidig. Kontorlivet som psykolog kan være noe rutinepreget, men terapiene er fulle av liv og mening. Utenfor kontoret er det fristende ting; alt fra reiser, filmopplevelser, sjøluft og trening. Privat har jeg erfaring med giftering i 8 år. Vekkerklokke trengs ikke lenger, da fire tassende små føtter med to jenters latter fyller sengen 05.30. Den berømte tidsklemma har dermed rammet meg også, men siden jeg har tro på at vi kan skape mye selv i vår egen hverdag forsøker jeg å bygge meg tidsslott, hvor tiden føles lenger, hvor rutinene gir rom for lyst og spontanitet, hvor pustehullene blir større ved oppmerksomt nærvær. Jeg er født 05.juni 1978. Per i dag betyr det 34 år gammel. Det høres voksent ut. Det gjør i og for seg også psykolog. Det høres voksent ut. Så jeg får være voksen da, men med kontakt med de barnlige kvaliteter; fantasi, leve i nuet og lekenhet!

Somatisering, kontroll og Gud

Lite er mer omdiskutert mellom psykologi, medisin og samfunn som «somatisering». Det man tidligere kalte «psykosomatisk». Det handler om når emosjonelle vansker og indre konflikter (som innestengt sinne, fortvilelse eller savn) kommer til uttrykk via kroppslige symptomer.

Jeg forstår godt skepsisen. Drøftingene er helt nødvendige. Det «somatiske helsevesen» kan bli for rask til å kalle smerte «psykisk». Det psykiske helsevern kan bli for raske til å tro det samme.

Men lik det eller ei. Hodet er en del av kroppen. Vi kan ikke ta den vekk. Og hodet påvirker kroppen.

Dersom du tror at hvete er farlig, vil du for eksempel få kroppslige symptomer på det. Tollvesenet fikk oppleve dette tett på kroppen da de fant hvitt pulver i en manns koffert. De trodde det var et etsende farlig hvitt stoff. Flere tollere ble veldig syke, de fikk blemmer på huden og pustebesvær. Da analysene viste at det var mel, rent mel i posen (bokstavelig talt), kom det som et sjokk. Hvor kom alle symptomene fra da????? Tankene, følelsene og stresset. De klarer dette – helt alene. Fascinerende.

Jeg klarer ikke la være å følge med på «allergi-hysteriet» som det skrives mye om. Finn Skårderud, som jeg antar ikke trenger introduksjon her, skriver mye om at den nye allergi/intoleranse-trenden handler om kontrollbehov og frykt for følelser. Som andre spiseforstyrrelser.

Jeg har dvelt veldig mye med dette, før jeg klaprer ordene ned på tastaturet. Dette da jeg har en alvorlig allergi som får luftrøret i skvis og jeg må ha akuttmedisin. Jeg har også nære familiemedlemmer jeg har sett kjempe om livet. Men så har jeg også andre i nær familie og miljø, som pirker like mye i maten som meg – etter potensielle farer. Det som plager meg er at mange har blitt oppmerksomme på detaljer og mikroorganismer i maten og fått ny kunnskap. Jeg har lest «Sjarmen med tarmen» med interesse og fant den interessant og til og med underholdende. Men…. eksemen man brått får av litt gluten, kan også komme av frykt og uro. Og mange kan finne det okey å ha noe å fokusere på, enten det er antall kilometer de har løpt, kalorier brent eller mikroorganismer fortært. Kanskje finner mange den beste medisinen i et kosthold uten kumelk og gluten, som er nåtidens verstinger. Alle må finne sine veier til Rom.

Men jeg blir altså irritert. Det er kanskje min primitive side. Jeg blir irritert over at vi kan plukke i maten og kalle ting allergi – på tvers av legenes analyser. Kanskje vi alle bør gå tilbake til bær og brenneslesuppe, at vi unngår kroppens tunghet og luftbobler. Men… Hva om Skårderud har rett? At det handler om et samfunn som higer etter kroppskontroll og der maten har blitt den nye Guden?

Tingene vi husker…

Hukommelsen er vårt indre bibliotek, vårt kartotek og vår unike minnebok. Minnene våre blir filtrert, sortert og påvirket av vår personlige tolkning.

Mens biblioteket sorterer alfabetisk og kronologisk, er hukommelsen vår mer komplisert og spennende.

Hva husker vi, og hva husker vi ikke
De fleste vet at vi er mer enn vi husker. Vi vet at vi har tidlige erfaringer som vi ikke kan erindre. Vi husker ikke at vi var babyer liggende på ryggen i en vogn. Uten ord. Bare gråt og smil. Vi husker ikke at vi fikk trøst. Eller ikke.

Men kroppen vet. Selvom vi ikke kan hente det frem i det indre biblioteket, betyr ikke det at det ikke er lagret. Man bare finner ikke veien dit. Det er puttet så mye oppå. Dessuten ble det lagret i en annen form. En form uten ord.

Utvalget
Jeg husker at jeg var i en mørk hytte. Jeg og søsteren min måtte klippe oss ut av hytta. Det var latter og fjas. Inntil vi fant ut at hytta var et dynetrekket. Det var visst nytt og det ble en fille. Men vi fikk ikke kjeft.

Jeg husker noen bursdager, mens andre har gått i glemmeboken. Eller kanskje de er mixet sammen til ett minne? Ja, sånn holder vårt indre bibliotek på.

Et ekte hjerne-bibliotek
Tenk deg at det fantes et ekte hjerne-bibliotek. Når du går inn dørene er det nytt hver gang. Dersom du er trist, er det triste bøker som dukker opp. Ikke alfabetisk, men etter en annen logikk. Dine følelsers logikk.

Tenk deg at du går inn døra i det indre biblioteket – og at du kan plotte inn «5 år» på en kode. Så kunne det indre biblioteket vært deg selv 5 år, og vist deg hvilke sider og bilder som da ville gjelde.

Man måtte droppet de lange reolene. Droppet behovet for oversikt og kontroll. Man måtte hatt muligheten til å forflytte seg raskt fra sjøen der krabben bet deg i tåa – til vinteren farmor døde. Rommet måtte være som en kinosal, der man kunne se de indre filmene på veggene.

Falske minner..
Det vil nok være noen av minnene som ikke er helt reelle. Som du vil tvile litt på om har hendt eller ikke. Det er sånn vi mennesker er. I lagringsprosessen kan vår indre fantasi legge til eller trekke fra. Men stort sett vil nok det meste ha foregått.

Hva ville jeg plottet inn
I det jeg går inn i mitt virtuelle hjernebibliotek vil jeg plotte inn «Minner der noen var glade i meg» kanskje. Eller «minner der jeg er glad». Det er ikke et helt urealistisk prosjekt, sånn egentlig. Hukommelsen fungerer med celler i nettverk, og «et minne av glede» vil ofte være bundet med «et annet minne av glede». Glede er portåpneren for ulike minner.

Om vi vil kunne reise i vår egen hjerne på den måte jeg skisserer er kanskje noen hakk frem i tid. Men ingenting stopper oss fra å lukke øynene og forsøke visualisere det.

Mens biblioteket har en orden og en ro, og kanskje vil noen si litt kjedelig – er hjernens hippocampus en mirakelstruktur som har sin egen logikk. Prøv den ut, mer enn vanlig.

Mer enn to minutter med Sara Lossius

Hei.

Jeg er vant til å tenke at kvalitet er det viktigste og at ikke alt kan sies på to minutter. Men i mediebildet er det litt uvant å ha god tid. Jeg får lov til å skrive lange spalter i Stella og i dag fikk jeg lov til å besøke podcasten Ingefær med Sara Lossius.

Temaet er noe vi alle har erfart og ønsker å erfare. Nemlig at noen er glad i oss, vil ha oss, viser omtanke for oss og bryr seg om oss; kjærlighet.

Ta deg en lytt da vel:
Med fokus på det viktigste