Bursdag

I noen land og kulturer er de ikke så opptatt av hvor gammel man er. Man tar et omtrentlig tall.

Men jeg er fra Norge. Halvt svensk, riktignok, i alle fall biologisk (kanskje ikke kulturelt). I Norge feires hvert år man lever med en fest. Fest for året som har vært.

Noen bursdager er større enn andre. 1 år! 13 år! 18 år! 20 år! Deretter blir det hvert tiende år. 30, 40, 50, 60, 70, 80, 90, 100..

La meg stoppe på 40. 5.juni i år ble det min tur. Tre dager siden. Kristina 40 år.

Jeg syns det er hårreisende. Men andre mener at jeg har vært voksen lenge, og at det ikke er så nøye.

Da jeg ble født i 1978 var huset allerede fullt. Selvom det var mange soverom, var jeg sist i gjengen og gjengen var stor. Vi hadde svart-hvitt TV. En kanal. Barne-TV var kl seks hver kveld. Jeg likte ikke barne-TV. Syntes det var kjedelig. Labbetuss. Syntes det var teit med en utkledd stor hund. Tøflus. Skomakergata. Tigeren og bjørnen. Den gule fuglen som snakket bergensk. Drømte meg bort i stedet for. Men jeg så selvfølgelig på barne-TV kl seks. Alle gjorde det.

Likte å skrive brev. Hadde mange brevvenner. Gutter og jenter. Vi sendte passfoto til hverandre. Jeg hadde mange passfoto. Svart hvitt og farger. Lommeboka full. Skuffene fulle. Brev. Side opp og side ned. Nå fins vel ikke brev lenger. Gjør det?

Jeg sendte min første mail da jeg var 20 år. Fra en internettkafé i London. Hotmail. Høres veldig tacky ut, men tror det var det de fleste hadde. Jeg forsto ikke så mye av internett da, og var redd for å taste feil. Sende til feil. Skeptisk til å gi bort mailadressen til andre. Fikk nettbank. Fortsatt skeptisk. Så kom modemet hjemme i min lille hybel. Var stor og hadde flyttet hjemmefra. Ordnet meg modem. Det tok sin tid. Jeg fant liksom ikke helt nytten i det i hjemmebruk.

Jeg begynte å studere på Blindern da jeg var 19 år. Kjøpte bøker! Skrev for hånd! Sånn var det. Jeg var dårlig på word 97. Likte bedre håndskrift. Chattet ikke med venner. Vi ringte til hverandre. Hustelefon; men hadde kjøpt min første mobil. Jeg lo av faren min som for noen år siden hadde kjøpt en giga-mobil til biltur og hyttetur, for 10.000 kr. Nå hadde jeg en liten NOKIA. Regningene ble dyre, men det var alltid gøy når mobilen plinget og jeg fikk SMS. MMS var ikke i bruk ennå, tror jeg. Kvaliteten på de første mobilbildene var så dårlig at man måtte gjette hva som var på bildet. Nå vet jeg nesten ikke hvordan jeg skriver for hånd lenger. Kun signaturen min.

Så døde pappa. I 1998. Verden ble aldri den samme. Gamle pappa levde ikke lenger. Jeg syns nå, 20 år etterpå, at det fortsatt er trist. Sånn trist på en egen måte. Som aldri går over.

Vel, verden går fort videre, for de rundt. Og siden 20-årene har internett og mobil vært en viktig del av livet mitt. Før Google måtte vi finne ut av ting selv, lete i leksikon og ringe en venn. Nå avsluttes fort alle spørsmål man har ved å sjekke Google. Kjapt og greit.

Nå kjører jeg el-bil, bor i villa, har planter i hagen og undulater i bur. Jeg er spent på fremtiden. Når får jeg min første robot-hushjelp? Når begynner barn å bli passet av empatiske roboter og lærere erstattet av omvendt klasserom der skjermen er nr. 1? Jeg jobber nå på et sted som er opptatt av den nye teknologien. Vi møtes i videokonferanser, i stedet for real-life. Billigere. Mer effektivt. Vi mailer til kollegaen ved siden av. Vi har kjøpt VR-briller, sånn at mennesker som har vansker for å oppleve virkelige reiser kan gjøre det mentalt virtuelt. Stilig. Kanskje. Tror det. Vet ikke. Vi kan jo bli litt fjerne av skjermene. Er vel få som er uenige i det. Alle bak hver sin skjerm, i liksom dialog, der vi slipper møte blikkene.

Jeg tror det går bra. Barna chatter, danser med mobil, men er fortsatt mennesker som vil leke, møtes og bli gode i noe. Broren min sa noe litt fint. «Tenk så mye som har endret seg siden jeg var liten. Men fortsatt spiller barna samme notebok når de skal lære piano». Det er mye som endres. Men noe er også stabilt.

Jeg syns det verste med å bli 40 år at jeg syns det høres gammelt ut. Også er jeg bekymret for å få rynker. Det øker naturligvis sjansen for å få det. Å være bekymret, altså. Men så har jeg også opplevd mye. Og det er jo heller ikke sååå gammelt. Kommer an på øyet som ser. Sånn er det med det meste. Jeg har møtt 80-åringer som nekter for at de er gamle. Da blir det litt tullete å kalle 40 gammelt. Det er en milepæl. Det er alt det er.

Om 20 år ler vi av laptop’er og bankkort. Vi har chipper på fingeren og sikkert et alter-ego i robotform som gjør de kjedelige tingene. Netflix er nok ut. Donald Trump er neppe president. Eller kan han være det? Kanskje. 90 år og fortsatt sjef? Tenk om Putin og Trump holder koken, og Erna likeså. Nei. Lite sannsynlig. Ting vil skje. Tekno-krig med Arnold i front? Hvem vet.

Jeg må nå uansett si at jeg tror jeg liker å være 40. Hvis ikke, skal jeg klare å like det om litt. Om litt.

Psykologrollen

Livet er fylt med ulike roller vi mer eller mindre frivillig går inn og ut av. Å være «det snille barnet» kan være en rolle. Sikkert litt hyggelig og litt kjipt, på en gang. Eller «den slemme gutten». Sikkert veldig lite hyggelig. Annet enn at man får litt respekt kanskje, og oppmerksomhet. Negativ sådan. Tror jeg lander på «lite hyggelig» rolle å få, jeg. Å være mamma er definitivt en rolle. Den merker man. Fra en dag til en annen så er livet annerledes – for alltid. Du har ansvar. Masse. Og blir brått voksen. Å gifte seg eller bli samboer er … ja, plutselig er du blitt «dere». Hvordan har «dere» det? Hva liker «dere» å gjøre? Som om man er smeltet sammen og andre ser på deg som et tohodet troll. «Den gode partneren» er fin merkelapp. «Den egoistiske»..er litt verre.

Roller er gode å ha. Det skaper en sosial ramme. At vi vet hva som kreves av oss. Tenk deg at du ikke hadde noen rolle? Roller har også sin begrensning. Ingen passer bare inn i en rolle, og rollen du forsøker å innta bør ikke være for langt unna deg selv. På et vis.

Psykologrollen ble en rolle som kom litt bambus på meg. Heter det «bambus» forresten? Jeg skriver det. Plutselig skulle jeg liksom være den rolige, kloke og til tider allvitende personen. Den som skulle lytte til alt og tåle mye. Alltid tålmodig. Uansett. Ikke barnslig. Bare voksen. Mhmm… så du drikker for mye, og vet at barna dine blir urolige av det. Det må være vanskelig for deg å vite dette. Mens inni meg tenkte jeg: skjerp deg! Bli voksen. Det å vite at man må skuffe unna naturlige reaksjoner, for å møte en annen og innfri dine rollekrav og rolleforventninger, det krever mental kapasitet og mentalt arbeid.

Jeg har brukt litt tid på å forstå de rollene jeg har blitt tildelt og frivillig tatt. Hvor godt liker jeg den rollen? Hvor mye vil jeg hoppe inn i den og hvor mye vil jeg forme den selv?

Det er mye jeg ikke liker ved å bli eldre. Men bevisstheten om hvordan man blir kategorisert og preget av de enormt sterke gruppe-kreftene er nyttig for nettopp å kunne frigjøre seg fra dette.

Misforstå meg ikke. Roller er nyttige. Det er trygt. På jobben inntar man jo en rolle og blir lønnet for det. Personligheten vår og evnene våre er utrolig dynamisk og tilpasningsdyktige, så vi trenger ikke hele tiden «være oss selv». Vi har mange sider og kvaliteter, og har bare godt av å måtte lære oss å stå i ulike roller. Poenget er at man også må fylle rollen med seg og sitt. Da blir det nok best utfall.

De beste folka jeg kjenner er de som ikke går for mye inn i sin rolle, i hvert fall hvis de går inn i lederroller eller autoritetsroller. At de husker på historien sin. Tar med seg ydmykheten og interessen for de andre.

Jaja, det var litt av hvert fra meg i dag. I dag inntar jeg rollen som «hun late». Så får jeg heller være «hun spreke» i morgen. Sånn kan man forvirre folk. Eller bare belyse det alle vet: vi er så mye, og å bli satt i bås er sjelden berikende.

God påske

Oppussing

Det er vel kjent at oppussing kan være en belastning. Det er vel kjent at oppussing kan være berikende, inspirerende og åpne nye dører. Hvilke av de to posisjonene har jeg vekten på, etter et halvt år med oppussing?

Jeg bytter på.

Den ene dagen merker jeg at det er godt å skape noe nytt. Morsomt å kunne påvirke hvordan huset mitt ser ut. Godt å bry seg om materielle ting, en stakket stund. Den andre dagen merker jeg at jeg holder på å bli sprø. Som da jeg hadde kjøpt plisségardiner, men husbonden mente det var feil type. Man må ha lift up&down, så klart. Argh. Hvor blir det av gammeldagse kjønnsrollemønstre når man sårt trenger dem?

Men hvor mye kan man egentlig klage på oppussing? Hvor mye av andres tid kan man boltre seg i, for å berette i detalj hvilke gulv, kjøkkenbenk og knagger man har kjøpt?

Jeg har funnet ut at det er noen som ikke går lei, og det er jo helt fantastisk. Jeg kan snakke om gulvvarme, dumme oppussings-krangler og pris på gardin – uten å få «saueblikk» tilbake. Det er nesten så jeg snakker oppussing bare for å se, hvor lenge jeg kan holde på andres oppmerksomhet. For personlig er jeg ikke så raus når andre snakker om materielle ting. Jeg liker egentlig best å snakke om andre ting. Men fra nå av skal jeg bli rausere.

#materialgirl

Digital slitenhet

Jeg mener ikke å være sutrete eller old-fashion
Men siden jeg er opptatt av ærlighet til tross for upopulært
Siden jeg er opptatt av utvikling, men også næringsgrunnlag
kan jeg jo si dette jeg opplever

Jeg kan si det litt forsiktig
for ikke å bli oppfattet kjip
Eller jeg kan si det høyt
for å bli oppfattet ærlig

Nå snakker jeg meg uansett bort fra det faktum
at jeg allerede har skrevet i overskriften hva det handler om.

Jeg er lei
Digitalt lei
Jeg har begynt så smått å forestille meg livet uten mobilen
Helt utenkelig
Så det vil ikke skje
Men jeg er litt lei

Av apper
Helse-apper
E-terapi
Skritt-teller app
Facebook
Content Marketing

Coop-appen tror han vet alt om meg. Han tror jeg har baby bare fordi jeg innimellom kjøper smoothies-for-baby (fordi de er gode)

Trumf-appen maser på meg om trippel-torsdag
Jeg som handlet masse i går

Instagram og Snapchat viser meg bilder fra hele verden
men ingenting er egentlig til meg
Jeg bare kikker inn i andres liv
Andres smil og latter
Skål og heisa
Hipp hurra, skriver jeg
fordi Facebook syns jeg skal gratulere noen med dagen
Hipp hipp hurra
Mener de som gratulerer meg med dagen egentlig det?
Eller har Facebook mast på dem og?

Når begynte jeg å bli lei?
Jeg vet ikke
Men i det jeg skulle høre på en lydbok og merket hissigheten stige og ansiktet bli rødt, så skjønte jeg at jeg måtte bla i noe greier selv
En bok
Mange bøker

Jeg vet: old fashion
Eller heter det old fashioned?
Google vet
Ikke jeg

Søppel
Mange apper er nå kastet
Et stikk av dårlig samvittighet møtte meg, i det jeg puttet dem i søppelbøtta
(Og det før jeg så Emoji-filmen med Anton!)

Vi får et personlig forhold til teknologien
Mon tro om teknologien får et forhold til oss?

Blir facebook-appen litt glad når jeg åpner den?
Nei, det er vel egentlig litt greit å forholde seg til realiteten
Vi bruker teknologien, trenger den og blir knyttet til den

Men vi betyr ikke noe for den

Hjernen trenger litt kreativt rom nå
Et kreativt mentalt rom fylles for mange på med natur, pauser, musikk eller kunst

Jeg håper dette gjør at jeg fylles opp av nye idéer, som gjør at skrivingen kommer lekende lett – i stedet for tung som en elefant
Kanskje jeg da husker punktum?
Kanskje jeg da sover bedre?

Er du digitalt sliten?
Jeg holdt et foredrag om dette til ungdom
De fresheste blant oss
Og de nikket og lo
sukket og gråt
De er digitalt lei og får ikke sove
Pling- Pling -Pling

psykolog med hjerte for formidling – også utenfor terapirommet